Røykehelvete

Ein røyk. To røyk. Tre røyk. Eitt drag. To drag. To og eitt halvt drag. Utpust. Innpust.
Røykinnpust. Røykutpust. Kreftpust. Slimpust. Kolspust. Eg trur eg skal slutte å røykje. Kanskje. Bare ikkje nett no. Ikkje i morgon heller, og ganske garantert ikkje dagen etter i morgon, men eg skal garantert slutte å røykje. Eg kan kanskje slutte å røykje når eg blir tredve år. Det kan jo være lurt i og med at eg har hormonspiral. Det er nok betre å slutte å røykje enn å bli gravid. Ganske sikkert. Om eg blir gravid, so må jo eg uansett slutte å røykje. Noko anna hadde jo vore totalt uhørt. Ein røykjer bare ikkje når ein er gravid. Då er ein passe mongo i hovudet. Når eg tenkjer meg om, so er det jo temmelig mongo å røykje i det heile.
Eg er ein mongo. Det er det eg er. Om eg tenkjer meg om, so er det nok ikkje heilt bra å bruke ordet mongo heller. Det er i grunn temmelig teit å sei mongo. Mongo fra Kongo, ho ho. Tru om det gjer noko om ein tenker mongo om seg sjølv. Strengt tatt treng jo ikkje nokon å få vete det. Eg kan gå rundt og sei mongo. Mongo, mongo, mongo. Mongo fra Kongo, ho ho.
Strengt tatt, so trur eg kanskje at eg treng den røykjen likevel.

Read Full Post »

Ego-oppbygning

Pfffff. Jeg er en luftbalong som har mistet alt innhold. Ikke vet jeg hva jeg skal skrive om i bloggen, til tross for at det har vært en riktig så opplevelsesrik helg. Ikke klarer jeg å samle sammen motivasjon til å lese til eksamen, selv om det nå bare er litt over en uke igjen til D-dagen. Jeg klarer heller ikke å innse at februar snart er over. Det var jo så mye jeg skulle ha gjort denne måneden, og innerst inne så tror jeg ikke at jeg har gjort noe. Dessuten gleder jeg meg til å kunne være sosial igjen. Etter jul har jeg knapt nok beveget meg utenfor den trygge atmosfæren i huset. Til syvende og sist er det der det ligger. Jeg fungerer ikke uten sosialt liv. Glemmer jeg å sosialisere meg, så skrumper jeg inn til ingenting. Selvtilliten min forsvinner, og jeg er sikker på at jeg er et sosialt utskudd som ingen bryr seg om. Med manglende selvtillit forsvinner også motivasjonen min. Pffffff.

De siste dagene har jeg faktisk klart kunststykket med å være litt sosial igjen, og det uten å bevege meg ut noe særlig. Jeg har hatt besøk av både venninner og kompiser. Det har vært overnattinger og sene kvelder. Det har vært nøkler innelåst i bil oppå fjellet. Det har vært latter, godhjertet mobbing og glede. Av og til glemmer jeg visst hvor mye dette betyr for meg. Det å ha venner. Det å gjøre latterlige ting sammen. Det å vinne over alle i Buzz. Det å se at jeg fortsatt har meninger som betyr noe for noen. I dag skal jeg til og med begynne å lese, og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å tilbringe nesten hele helgen på skolen. Jeg gleder meg til å lese sammen med studievenner. Jeg gleder meg til det sosiale ved å lese til eksamen. Jeg gleder meg til diskusjoner, latter og irriterte utbrudd. Så selv om jeg er trett nå, så bobler det i magen min. I morgen kommer mannen min hjem, og jeg skal kun konsentrere meg om venner og skole i litt over en hel uke. Mannen min må finne seg i å være gressenkemann. Nå er det jeg som skal ut å fly.

Blås meg opp!

Read Full Post »