Røykehelvete

Ein røyk. To røyk. Tre røyk. Eitt drag. To drag. To og eitt halvt drag. Utpust. Innpust.
Røykinnpust. Røykutpust. Kreftpust. Slimpust. Kolspust. Eg trur eg skal slutte å røykje. Kanskje. Bare ikkje nett no. Ikkje i morgon heller, og ganske garantert ikkje dagen etter i morgon, men eg skal garantert slutte å røykje. Eg kan kanskje slutte å røykje når eg blir tredve år. Det kan jo være lurt i og med at eg har hormonspiral. Det er nok betre å slutte å røykje enn å bli gravid. Ganske sikkert. Om eg blir gravid, so må jo eg uansett slutte å røykje. Noko anna hadde jo vore totalt uhørt. Ein røykjer bare ikkje når ein er gravid. Då er ein passe mongo i hovudet. Når eg tenkjer meg om, so er det jo temmelig mongo å røykje i det heile.
Eg er ein mongo. Det er det eg er. Om eg tenkjer meg om, so er det nok ikkje heilt bra å bruke ordet mongo heller. Det er i grunn temmelig teit å sei mongo. Mongo fra Kongo, ho ho. Tru om det gjer noko om ein tenker mongo om seg sjølv. Strengt tatt treng jo ikkje nokon å få vete det. Eg kan gå rundt og sei mongo. Mongo, mongo, mongo. Mongo fra Kongo, ho ho.
Strengt tatt, so trur eg kanskje at eg treng den røykjen likevel.

Read Full Post »

Ego-oppbygning

Pfffff. Jeg er en luftbalong som har mistet alt innhold. Ikke vet jeg hva jeg skal skrive om i bloggen, til tross for at det har vært en riktig så opplevelsesrik helg. Ikke klarer jeg å samle sammen motivasjon til å lese til eksamen, selv om det nå bare er litt over en uke igjen til D-dagen. Jeg klarer heller ikke å innse at februar snart er over. Det var jo så mye jeg skulle ha gjort denne måneden, og innerst inne så tror jeg ikke at jeg har gjort noe. Dessuten gleder jeg meg til å kunne være sosial igjen. Etter jul har jeg knapt nok beveget meg utenfor den trygge atmosfæren i huset. Til syvende og sist er det der det ligger. Jeg fungerer ikke uten sosialt liv. Glemmer jeg å sosialisere meg, så skrumper jeg inn til ingenting. Selvtilliten min forsvinner, og jeg er sikker på at jeg er et sosialt utskudd som ingen bryr seg om. Med manglende selvtillit forsvinner også motivasjonen min. Pffffff.

De siste dagene har jeg faktisk klart kunststykket med å være litt sosial igjen, og det uten å bevege meg ut noe særlig. Jeg har hatt besøk av både venninner og kompiser. Det har vært overnattinger og sene kvelder. Det har vært nøkler innelåst i bil oppå fjellet. Det har vært latter, godhjertet mobbing og glede. Av og til glemmer jeg visst hvor mye dette betyr for meg. Det å ha venner. Det å gjøre latterlige ting sammen. Det å vinne over alle i Buzz. Det å se at jeg fortsatt har meninger som betyr noe for noen. I dag skal jeg til og med begynne å lese, og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å tilbringe nesten hele helgen på skolen. Jeg gleder meg til å lese sammen med studievenner. Jeg gleder meg til det sosiale ved å lese til eksamen. Jeg gleder meg til diskusjoner, latter og irriterte utbrudd. Så selv om jeg er trett nå, så bobler det i magen min. I morgen kommer mannen min hjem, og jeg skal kun konsentrere meg om venner og skole i litt over en hel uke. Mannen min må finne seg i å være gressenkemann. Nå er det jeg som skal ut å fly.

Blås meg opp!

Read Full Post »

Over skyene er himmelen alltid blå

«Over skyene er himmelen alltid blå.»

Eg seier det til meg sjølv, oppatt og oppatt. Det er slikt ein seier for å hugse at livet ikkje er håplaust. Over skyene. Blå himmel. Vi ser opp på dei grå skyene og tenkjer at der oppe, der er det blått. Det er von. Det er ikkje slik at motgang i livet treng å øydeleggje oss. Motgangen kan gjere oss sterkare. Visare. So kjempar vi oss vidare i ein kvardag som vi ikkje har kontroll over. Bit tenna saman og held ut. Og vi held kjeft. Smilar og er vellukka, medan musklane brenn oss heilt opp til hovudet. Vi har mest lyst til å skrike ut at no, no vil eg ha ein pause. Eg orkar ikkje meir. La meg få setje meg. La meg vere åleiene. La meg ha det vondt. La meg grine. For under skyene er jorda som oftast grå.

Read Full Post »

En sang, to opplevelser

Jeg hadde besøk av en kompis i går. Litt ut på kvelden satt vi på Anathema med A natural disaster (dere kan forøvrig få høre sangen med samme navn her). Siste låten på albumet er en låt som former seg akkurat til det humøret jeg er i for øyeblikket. Kompisen min hadde forklaringen. Låten er ærlig.. Jeg likte det. Ærlig. I dag har låten atter en gang bevist sin unike egenskap. To videoer, samme låt, totalt ulike stemninger.

Anathema – Violence

Read Full Post »

Beskyttet: Prinsesseplaster

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Passord:

Read Full Post »

Tyllprinsesser og en kanin (kjønn og karneval og sånt)

Det er karneval i barnehagen i dag. Nå sitter jeg med en liten klump i magen, for det jeg var redd skulle skje, skjedde.

Forrige uke. Vi er på butikken og skal handle kostyme. Jeg drar frem prinsessekjole etter prinsessekjole, for jeg vet at de andre jentene hun henger sammen med kommer til å være prinsesser, alle som en. Vetla insisterer på at hun heller vi ha en søt liten kaninkostyme, og selv om jeg aner konsekvensene av dette, så sier jeg ja. Innerst inne er jeg nemlig veldig stolt over at hun vil være en kanin istedenfor en rosa tyllprinsesse.

Vi har kost oss sånn i dag. Kledd på kostymet. Malt nesetippen hennes rosa med lebestiften min, og tegnet svarte værhår. Helt siden forvandlingen skjedde, så har hun ikke vært en stor jente lenger. Hun har vært en fornøyd kanin som jeg bare har fått noen «smatt» i fra i ny og ne. Aldri har det vært lettere å få henne med seg ned i bilen. Hun er så stolt, så stolt. Jeg er også stolt, men jeg kjenner voldsomt på følelsene mine. Jeg vet hva som kommer til å skje når vi kommer i barnehagen. Dessverre får jeg rett. I barnehagen står den ene tyllprinsessen etter den annen, og datteren min slutter med den frydefulle smattingen. Det er som at jeg kan kjenne at all stoltheten hennes bare sklir av. Heldigvis har jeg god tid. God tid til å snakke med en kanin som er lei seg, en kanin som ikke har lyst å leke med bestevenninnene. Tårene hennes kommer da en av de eldste guttene ler. Ikke av henne, og ikke av kostymet, men det er det hun tror. Min stolte kanin er plutselig oppløst i tårer. Hadde hun visst det jeg visste så hadde hun også vært prinsesse i dag.

Når jeg kommer hjem, så lyser Ringobrosjyren mot meg. Jenter i prinsesse- og alvekjoler. Gutter i spidermann- og sjørøverkostymer. Kjønnsroller? Hva for noe? Hvor er Jeanne d’Arc og hvor er Hua Mulan? Ikke en gang Pocahontas er der i dag. Alle jentene er prinsesser. Prinsesser i rosa tyll og med dumme tryllestaver. Som om prinsesser liksom har tryllestaver til vanlig? Hva er vitsen med den, egentlig? Er det for at prinsessene skal ha noe å beskytte seg med når Kaptein Sabeltann kommer for å kidnappe dem? I put a spell on you? Og hvorfor i all verden kan ikke min datter få være sjørøver om hun vil? Hadde hun spurt, så hadde jeg sagt ja, selv om jeg er sikker på at hun enda en gang ville kjenne skuffelsen over å ikke være en rosa tyllprinsesse sammen med de andre.

Nå er det min oppgave å fortelle deg, Vetla, at uansett hva du velger å være, så er jeg stolt over deg. Inni meg er jeg enda stoltere når du velger bort prinsessekostymet. Jeg håper nemlig at du våger å være annerledes, og at du til og med vil være stolt over det. For jeg er helt sikker på at noen av prinsessen i barnehagen i dag, mye heller ville ha vært en skummel pirat eller en søt liten kanin. Jeg skal prøve å være flink resten av året med å finne frem historiene om de kvinnelige heltene der ute. Kvinnene som satt spor etter seg i historien. For du vet, Askepott og Snehvit er bare fantasifigurer. Det er ikke Jeanne, Mulan (vet vi egentlig det?) og Pocahontas. Det er litt stilig, det.

Oppdatering: Vetla har hatt en fantastisk dag. Hun hadde vært en litt tilbaketrukken kanin, men hadde kost seg masse. I bilen hjem vart vi enig om at kaniner er bedre enn prinsesser, for som hun selv sier: – Kaninene kan hoppe de. Det kan’skje prinsessene.

1-0 til oss, Vetla.

Read Full Post »

Oss to, for alltid.

Vi  hadde gått bort på bunkersen. Det var i Østfold et sted. Greåker? Sarpsborg? Jeg husker ikke lenger hvor den lå, men vi kunne gå dit i fra skolen. Skolen som for bare noen uker siden brant. Eksploderte. Vår skole.
Man kunne gå inn i bunkersen.
Det var skummelt og mørkt. Det var det jeg ville at det skulle være, for da kunne jeg kanskje få holde hånden din. Jeg var 16 år. Jeg var tøff, og trengte ingen hånd å holde. Utenfor lyste himmelen av stjerner. Månen var også med. Under oss var det som om stjernehimmelen speilet seg i lysene fra gode, varme hjem. Det var senhøst. Det var nok litt kaldt. Derfor satt du bak meg og varmet meg. Under månen, over hjemmene. Og jeg trodde ikke jeg skulle klare å puste.
Du sa du ville slutte. Jeg ville ikke at du skulle slutte. Du lurte på hvorfor. Jeg sa jeg likte deg.
Vi holdt hverandre. Du skulle bli. Vi reiste oss. Vi gikk. Du stoppet oss. Kysset meg.
Forelsket og lykkelig.

I februar var det en annen som stoppet pusten min.

Read Full Post »

En selvfølgelighet for noen

Når man tar ut en kartong med Biola, så bør den snues noen ganger før man åpner den. Bare forsikre deg om at korken er godt påskrudd.

Når man tar ut en flaske Cola light, så bør den IKKE, jeg gjentar, IKKE snues noen ganger før man åpner den. Om du likevel skulle gjøre det, så har det faktisk ikke noe å si om korken er påskrudd eller ikke. Du må vaske uansett.

Read Full Post »

Tenkepause

Vil du at eg skal halde tankane dine?
Eg skal vera varsom med dei, eg lovar. Det ser bare ut som om du kunne hatt behov for ein pause, og eg er jo her. Det gjer meg ingenting, og eg lovar å ikkje leike med dei. Eg skal bare halde dei ei lita stund, kjenne tyngden av dei. Tenk kor lett du kunne ha kjent deg då. Eg tåler tyngden, eg lovar. Dessuten er det jo ikkje so lang tid vi snakkar om. Bare nett slik at du får pusta nokre skikkelege magedrag nokre gonger. Vi kan sei ti. Etter ti skal eg gje tankane tilbake til deg. Og so kan du få halde mine litt. Bare ikkje nett no.

Read Full Post »

«Ke va liksom greiene me de der da»

– Hei kjære, likte du bloggen min?

– Va’ no nett inne å kikka, men ke e’ de’ greiene egentlig?

– De e ei sie der eg skrive.

– Å, ok.

Read Full Post »