Borte bra, hjemme best?

Jeg hadde gjerne tatt en uke til på Tenerife, jeg.

Read Full Post »

Beskyttet: Fotomodellen

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Passord:

Read Full Post »

Mahnamahna

Rett og slett fordi den kommer opp hver gang jeg skal skrive inn nicket mitt i adressefeltet på browseren. Vetla elsker den.

Read Full Post »

Mikkes Klubbhus

Mamma! Mamma!

Vetla er energisk. Hun har nemlig fått besøk av hele Mikkes Klubbhus i sengen. Hun holder de faktisk i hånden sin. -Se mamma, der er Mikke, Pluto, Langbein, Minni og Dolly. Hun snakker energisk og er veldig, veldig lykkelig. Jeg derimot er ikke så veldig lykkelig. Klokken er 06.30, og jeg har toppen sovet fire timer. Det er jo ikke hennes feil. Det er jeg som er voksen, det er jeg som bør vite når jeg skal legge meg.

Vetla hopper opp av sengen og går inn på badet. -Mamma, eg skal bare tisse. Jeg hører at hun tar av seg bleien og setter seg på do. Flinke jenta mi. Etterpå har hun tatt på seg pysjen igjen. Hun kommer tuslende inn på soverommet, kryper opp i sengen og legger seg tett, tett inntil meg. -Å, nei! Hun høres fortvilet ut. -Ke e det? Spør jeg. -Pysjen min e våt. -Ta han av deg du, svare jeg tilbake.

Og så ligger vi der. Hun og jeg. Vi to. Vi snakker om pappa, vi snakker om Mikke, vi snakker om at hun skal få ha Ariel med seg i barnehagen i dag. Og jeg er så trett, så trett. Hun stryker meg over ansiktet, og så sier hun: -Mamma, eg e sjærsten din.

Jeg snur meg mot henne. Jeg smiler. Klemmer henne tett inntil meg. -Vet du ke, Vetla? Du e den beste sjærsten i hele verden.

Read Full Post »

Telling i særklasse

Vetla har fått seg prinsesseblad i dag. Inni bladet var det en side med mange sommerfugler.

– Mamma, ska eg telle til deg.

– Ja, det kan du.

– En, to, tåll, tletten, atten, seks, tle, fitten.

– Aha, og hvilket tall er fitten?

– Vetsje.

Read Full Post »

Sneglepost

Lykken var stor da jeg vant en auksjon på QXL 11. januar. Det var en splitter ny Sony Ericsson W810i. Grunnen til at jeg skulle ha meg en ny av samme type som jeg hadde fra før, var rett og slett at en eller annen kompis «uheldigvis» klarte å dyppe min gamle w810i i en kopp med Bailys. Resultatet; en telefon som fortsatt virker, men ingen hører en døyt av hva jeg sier når jeg prater i den (ja, om de er i den andre enden av telefonen. De som står ved siden av meg hører meg fint). I og med at jeg synes denne telefonen er genial, så ble det innkjøpt en ny, som sagt.

12.januar får jeg beskjed av selger om at telefonen er sendt til min adresse. Jippi, tenkte jeg. Da har jeg den sikkert rett over helgen. Bedriftspakker tar jo stort sett bare 1-3 dager (i verste fall 4-5 dager). Med sikkerhet om at pakken ville komme i dag så sprang jeg omtrent til postkassen. Hjertet dunket litt ekstra. Jeg er nemlig håpløs i forhold til å vente på ting jeg bestiller. Jeg gleder meg som en unge hver gang jeg går og venter på en pakke. Skuffelsen var temmelig stor da jeg innså at den fortsatt ikke var kommet.

Jeg tuslet tilbake til huset. Tanken på at jeg kanskje var blitt lurt, slo meg. Derfor skrev jeg en e-post til selger om han vennligst ville sende meg sporingsnummeret. Noen minutter senere var e-posten returnert. Jeg åpnet posten sin side på nettet, kopierte inn sporingsnummeret og kunne i hvert fall med glede se at i morgen, da har jeg garantert min nye telefon i posten. 6 virkedager, kjære postvesen? Kan ikke dere være vennlig å få ræva i gir neste gang jeg bestiller meg en pakke?

Sånn på tampen. Jeg har i hvert fall fått min nye Opera Browser til Nintendo DS lite i dag. Nå skal jeg kose meg med den noen timer. Det er lykke på en kald og grå vinterdag. 

Read Full Post »

Stakkars meg

Min datter, som fyller 3 år i mars, kjenner på følelsen av at pappaen er borte i lang tid av gangen. Hun snakker stadig vekk om hva pappaen og hun skal finne på når han kommer hjem. Nå for tiden er hun selvsagt opptatt av at vi skal fly til solen (Tenerife).

I går bevret hjertet mitt da jeg hørte fra baksetet av bilen; «Mamma, eg savna pappa, eg. Stakal meg.»

Ja, vennen min, det er vondt å savne. 

Read Full Post »

Snakes on a plane

Nei, jeg skal ikke skrive om filmen og med tanke på det jeg nå skal fortelle, så er det stor grunn til å tro at jeg nok aldri bør se den.

Søndag setter vi snuten sydover mot Tenerife, der vi skal meske oss på et all inclusive hotell i en hel uke. Min mann, min datter og jeg. For å komme sydover, så kan man jo velge å kjøre bil. Man kan segle. Man kan sikkert gå. Man kan ta tog, men siden vi gjerne vil ha mest mulig igjen av den uken vi har til rådighet, så velger vi selvsagt å fly. Etter hvert som dagen for avgang nærmer seg synker realiteten inn over meg. Jeg må faktisk opp i det flyet. Det er på en måte ingen vei utenom. Vil jeg ha sol og varme, så får jeg pent godta å miste bakkekontakten for en stakket stund. Ikke det at jeg er så veldig redd for å fly. Overhodet ikke. Jeg synes bare at det er litt ubehagelig, og ser for meg alle slags katastrofer. Det hjelper selvsagt ikke at man sitter inne med informasjon om at det faktisk var under 2000 personer i hele verden som døde i flybaserte ulykker i fjor. Tallet er jo temmelig lite og jeg burde nok heller begynne å være redd for den tyvepakningen jeg presser i meg med letthet daglig. Det hadde egentlig vært litt fint om jeg hadde følt det samme ubehaget i magen hver gang jeg tok meg en røyk. Da hadde jeg kanskje sluttet.

Uansett, fly skal jeg, så får det briste eller bære. Det er her jeg kommer over til den andre virkelig store fobien min; slanger. Det hele startet den gangen jeg fortsatt bare var en yndig, liten jente. Min barnepike på den tiden hadde i sitt hjem en fasinerende bok med bilder av slanger. Slanger i alle lengder, farger og tykkelser. Jeg elsket den boken, og jeg bladde i den med skrekkblandet fryd. Det tok en stund før min mor forstod hvorfor jeg hver natt hadde vonde drømmer. Jeg gråt mine modige tårer, og til slutt måtte jeg fortelle om slangene som kveilet seg rundt meg hver eneste natt. Fobien har ikke blitt bedre med årene. Tvert i mot, den har vokst seg stor og vond. Så stor at jeg nå hopper høyt bare jeg ser en meitemark. Edderkopper, ha, de er det minste problem. Mus, bring it on. Meitemark, auch. Mitt første møte med en ekte, levende slange var i Thailand. Min mann og jeg gikk der så glad og fornøyd, helt til noen pikket meg på skulderen. Jeg tittet rett frem, bare for å se rett i «ansiktet» til en ekkel slange. Min eneste fluktvei var ut i den trafikkerte hovedgaten. Tanken på at livet mitt var i større fare der ute sveivet meg ikke. Jeg stod bare der og hylgrein. Mannen min lokket med fine ord, og mannen med slangen bare stod og måpte. Min mann måtte til slutt be han gå, slik at han hadde en mulighet for å hente meg tilbake til fortauet igjen.

Med tanke på at det var fjorten dager igjen av ferien, innfant jeg med med det faktum at her fikk man bare lære seg å like slanger. Som sagt så gjort. Et par dager etter den uheldige slangeepisoden fant vi oss en bar (joda, vi gjorde det hver kveld). Jeg hadde et mål for kvelden. Jeg skulle ha en slange rundt halsen før kvelden var omme. Etter et visst antall drammer var tiden inne. Og jeg gjorde det! Jeg hadde en slange rundt halsen! Det at slangen sikkert var mer neddopet en meg er ikke relevant i denne historien her.

Med sikkerhet om at jeg nå hadde kurert meg selv for slangefobien, dro vi en dag til slangefarmen. Neddopete slanger og slanger som er nykter er faktisk to forskjellige ting. De som ikke doper seg har nemlig en evne til å bevege seg. Ikke bare sløvt og bedaglig. Nei, de er faktisk lynraske. Veldig, veldig raske. Jeg satt der under showet og såg på syke menn som kysset kobraslanger. Syke menn som slapp hoppende kobraslanger ut på platået rett foran oss. Jeg satt stille under hele showet. Musestille.

En ny og stoltere meg returnerte til hotellet den dagen. Vi glemmer selvsagt det lille punktet der jeg ikke sov hele natten fordi jeg var veldig tissatrengt. Klart jeg kunne ha gått på do, men hvem i huleste er så teite at de står opp for å gå på do når det ligger kongekobraer under sengen? 

Read Full Post »

Den ivrige studenten

Jeg er student. Jeg er til og med en student som er litt eldre enn de fleste, og med alder kommer struktur, eller?

I dag begynte skolen kl 08.30. Siden jeg har godt over en time å kjøre for å komme til skolen, satt jeg klokken logisk nok på kl 07.30. Ja, du leste rett. I går kveld fant jeg nemlig ut at både datteren min og jeg nok trengte den ekstra timen med søvn. Og hvor farlig var det egentlig om jeg mistet den ene timen med forelesning.

Klokken halv åtte begynner alarmen på mobilen å ringe. Jeg snoozer den. Den ringer. Jeg snoozer. Den ringer. Jeg stiller den frem til 08.30. Har jeg allerede mistet en time, så kan jeg jo like godt miste en til. Dessuten er det et sinnsykt vær ute, og jeg bør vel kanskje vurdere om det er trygt å kjøre til skolen i dag. Det kan jo faktisk være at veien blir stengt. Og hvem skal da hente datteren min i barnehagen? Nei, vi tenker slettes ikke på at naboen jobber i barnehagen, og at hun stadig vekk tilbyr seg å ta vetla med hjem. Dessuten storkoser datteren min seg sammen med henne.

Klokken 09.25 kjøres vetla i barnehagen. Etterpå handler jeg det som trengst for dagen. Jeg drar hjem. Finner frem sjokoladen, brusen og ikke minst, skolebøkene. Jeg sender en melding til bestisen i kullet for å fortelle at jeg anså det som tryggest å være hjemme i dag, med tanke på dårlige veger o.l.

Første spørsmål i studieheftet: Hva menes med gastroøsofagal reflukssykdom? Hva slags ikke-medikamentelle tiltak er aktuelle ved denne tilstanden?

Jeg slår opp i stikkordregisteret, men finner ikke noe gastroøsofagal reflukssydom, og selv om jeg tror jeg vet hva det er, så er jeg jo langt i fra sikker, og siden notatene fra forelesningen fortsatt ikke ligger ute på nett, så er det kanskje vanskelig å få gjort noe likevel. Dessuten er det på tide med en røyk og en liten sudoku. Dessuten skal jeg lese litt om hunderaser og minigriser og, og, og.

Før jeg vet ordet av det er klokken 15.15, og det er på tide å hente vetla i barnehagen.

Det er jammen godt jeg skal ha meg en uke i syden snart, slik at jeg virkelig får slappe av.

Read Full Post »