Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Hvert annet år

Tro om det blir sånn. Akkurat sånn. Jeg dukker opp i bloggen min ca. hvert annet år. Undrende på hvorfor jeg ikke lenger blogger og undrende på hva i all verden jeg skal blogge om. Alle blogger jo nå for tiden. Noen blogger fryktelig dårlig. Så dårlig at jeg kjenner jeg blir flau av å lese. Andre skriver blogger som er så gode at man nesten pisser i buksa med tanke på at man selv har et ønske omå skrive blogg. Noen har temaer, og det er jo fint på en måte. Andre er bare fryktelig opptatt av hva som rører seg i samfunnet og andre ser ikke lengre enn til sin egen lille, rosa boble. Og hvor står da jeg? Jeg har ikke lyst til å blogge om hverdagen min. Den er faktisk ytterst uinteressant for allmenheten. Ikke er jeg så samfunnsengasjert at jeg på noen som helst måte kan klare å komme med noe veldig fornuftig. Ikke har jeg noe tema jeg kan blogge om. Vel, ja. Det var det her med hvert annet år, da..

Reklame

Passord

Jeg har funnet passordet! Det gjør meg på en måte lykkelig.

Min blogg, bare min!

Valg og kvaler og slikt

En gang skrev jeg her i bloggen at jeg hadde en drøm om Zambia. Nå står denne drømmen utenfor døren min og banker på. Jeg har søkt, blitt intervjuet og blitt godkjent for et opphold på tre måneder i Zambia. Tre måneder med studier og praksis.

Jeg bør snart ta en kjempeavgjørelse, men jeg klarer ikke.

Vetla og jeg i Zambia i tre måneder. Hjelp så surrealistisk.

Det hadde vært så fryktelig fint om noen kunne ta avgjørelsen for meg, så værsågod!

Eg har ein ven. Venen min syng og spelar. Godt! Bedre! Best!

Eg vart rørt da han sendte meg denne på facebook. Rørt fordi det er usannsynlig vakkert. Rørt fordi det er min ven som sit der og syng.

Eg treng å dele venen min litt i dag (og gruppa han spelar med).

]

Og det er jo det. Jeg mener det. Den er så tynn at det gjør vondt å fortelle den, men sånn er det bare, liksom.

Jaha, og hva er grunnen da? Ja, til at bloggen har vært bortimot livløs i ett år nå?

Det er enkelt. Tror jeg. Ja, for først så flyttet vi. Vi kjøpte oss leilighet og flyttet bittelitt. Og så begynte jeg i praksis. Og så hadde jeg glemt passordet. Og så var det eksamen. Og så var det kanskje en bitteliten lungebetennelse til. Ja, og så måtte jeg slutte og røyke, men det var egentlig før den siste lungebetennelsen. Jeg tror jeg måtte slutte sånn rundt da den andre lungebetennelsen var et faktum. Og så var jeg i bittelitt praksis til.

Og så har jeg hatt fri. I over to måneder hadde jeg fri. Det var lange, late og deilige dager.

Og nå? Hvorfor er du her nå?

Jo, du skjønner. Vi har flyttet hjem igjen. Den bittelille flyttingen er over. Og så er jeg begynt på siste året på skolen, og siden laptopen min plutselig ikke henger sammen i hengslene (den funker helt fint, altså, men skjermen og tastaturet har på en måte bare delt seg), så måtte jeg kjøpe meg en ny PC. Og siden jeg har ny PC, så tenkte jeg at det kunne vært fint å få tak i noen bilder, men så hadde jeg glemt passordet til Flickr, ja, brukernavnet for den del. Og så gikk jeg inn her da, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at bloggen og flickr har samme e-mailadresse. Ja, og så har jeg prøvd alle e-mailadressene mine uten hell. Helt til nå, da, selvsagt. For plutselig gikk det en sånn lyspære opp for meg.

Ja, så nå har jeg plutselig, helt, helt plutselig både passord og mail til blogg og flickr.

Er det ikke fint dere?

HEY! HUSKER DERE MEG?

Det er snø i bakken!

I fjor fikk jeg jo den glimrende idéen om at jeg måtte kjøpe meg slalomski, og jeg mener at om man faktisk har kjøpt noe så dyrt, så bør man jo bruke det.

I går hadde noen ildsjeler på skolen arrangert skitur til en av bakkene i området. Da er det jo klart man blir med. Spesielt når en av mine kjære kullkamerater lover at han skal være med meg å lære meg litt mer teknikker.

For første gang i mitt liv har jeg stått slalom i det store trekket!

På toppen var jeg temmelig sikker på at jeg sikkert kunne ta av meg skiene for så å gå ned igjen, men søren heller, man er jo ikke pyse. Så jeg satt utfor, og da mener jeg det, jeg satt utfor. Resultatet er en vond skulder, stiv nakke, hodepine og en forstuet tommel. Vel, man lar seg ikke stoppe av bagateller.

De to siste turene var jeg faktisk i den bratteste bakken. Jeg fikk etterhvert litt kontroll på skiene, bakken og svingene. Det var så utrolig morsomt og jeg gleder meg bare til neste gang jeg skal i bakken igjen.

Nå har jeg forresten overbevist både mann og mammaen min om at de også må begynne.

Vi sliter med å komme oss inn i rutinene igjen etter en lang juleferie. I dag har jeg derfor laget soveliste for Vetla. Kan vi krysse av 10 smilefjes av sorten med stort smil, så vanker det Kaptein Sabeltann PC-spill i premie. Det har hun ønsket seg lenge.

Væsjågo, om det kan gjøre nytten for andre.

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Dear god

Som student i praksis med jobb utenom pluss en mann som er borte lengre perioder i gangen (fordi han jobber) og ikke minst på grunn av Vetla i dag tar jeg den enkle løsningen. *trekker pusten*

Love this song. Love this lyrics.

DEAR GOD, XTC

Dear god,
Hope you got the letter,
And I pray you can make it better down here.
I dont mean a big reduction in the price of beer,
But all the people that you made in your image,
See them starving on their feet,
cause they dont get enough to eat

From god,
I cant believe in you.

Dear god,
Sorry to disturb you,
But I feel that I should be heard loud and clear.
We all need a big reduction in amount of tears,
And all the people that you made in your image,
See them fighting in the street,
cause they cant make opinions meet,
About god,
I cant believe in you.

Did you make disease, and the diamond blue?
Did you make mankind after we made you?
And the devil too!

Dear god,
Dont know if you noticed,
But your name is on a lot of quotes in this book.
Us crazy humans wrote it, you should take a look,
And all the people that you made in your image,
Still believing that junk is true.
Well I know it aint and so do you,
Dear god,
I cant believe in,
I dont believe in,

I wont believe in heaven and hell.
No saints, no sinners,
No devil as well.
No pearly gates, no thorny crown.
Youre always letting us humans down.
The wars you bring, the babes you drown.
Those lost at sea and never found,
And its the same the whole world round.
The hurt I see helps to compound,
That the father, son and holy ghost,
Is just somebodys unholy hoax,
And if youre up there youll perceive,
That my hearts here upon my sleeve.
If theres one thing I dont believe in…

Its you,
Dear god.

Dagen starter med at jeg rett og slett ikke har lyst til å stå opp, men siden man har en datter på 3,5 år, så er valgmulighetene små. Generøs som hun er, så tilbyr hun meg å slappe litt av på sofaen før vi beveger oss mot barnehagen. Suss og klem og kos og alt, og jeg drar meg hjemover igjen. Surfer litt på nett før jeg slukner på sofaen. Klokken 13.30 er det foreldresamtale. Jeg har en flott datter på alle måter, men det vet jeg jo. Vel, jeg sitter likevel den timen det tar. Jeg sluker til meg hvert eneste ord om hvilken fantastisk datter jeg har.

Så tuller vi oss hjemover. I dag er det jo en spesiell dag, må vite. Først skal vi på Jul i Mummidalen, Vetla og jeg. Og når vi kommer hjem derifra, ja da er pappa kommet hjem! Det er jo ikke rart Vetla er litt vell hyper i dag.
Jeg sliter fortsatt med trettheten. Om det er den som er synderen i forhold til det som skjer videre denne dagen, det vet jeg ikke. Jeg er kanskje bare generelt rotete i hodet av og til.

Vetla har bestemt at vi skal ha kjole på oss, og når vi har kjole på oss, så må vi sminke oss. Sminke er ganske enkelt lypsyl. Så opp i badet med henne. Vaske. Tørke. Kle. (Hun bader selvsagt før sminke og kjole)

Vi er ute i god tid. Så god tid at vi kan kjøpe oss en stor bøtte med popcorn. Så sitter vi der sånn ca. i et kvarter. Dørene åpnes, og mor finner frem billetten. Burde i hvert fall finne frem billetten.

Nei, Nei, Nei! Billetten ligger igjen hjemme. Jeg som har vært så påpasselig med at den skulle ligge i lommeboken. Vel, det er bare å springe ut i bilen. Forlate den helt suverene parkeringsplassen (den som man får når man for en gangs skyld er tidlig ute). Kjøre *kremt* litt fortere enn det som er lov. Og til slutt springe opp trappa i turbofart. Bare for å finne ut at billettene ikke ligger i gangen, ikke på bordet, ikke på disken.

NEI! NEI! NEI!

Åh, joda. Billettene ligger i lommeboka. Om jeg bare hadde sett litt bedre etter, så hadde vi nå vært på plass i salen. Vi hadde fortsatt hatt den suverene parkeringsplassen, og ikke minst, vi kunne spist popcorn mens vi koste oss med Mummi.

Minuttene er som sekunder. Jeg svinger innom parkeringsplassen som ligger nærmest. Kanskje er plassen fortsatt ledig. Ha, sikkert. Vi ender på den borterste parkeringsplassen. Klokka er ett minutt over. Forestillingen er i gang. Vi sitter selvsagt sånn i midten på den nest nederste rekka. Jeg ler litt sånn teit. Dere vet.

– Eh, ja, hihi, unnskyld oss, haha.

Vi rakk det. Vi er på plass. Uten popcorn, vel og merke. Vi koser oss og klapper og synger og alt som hører med.

Og det beste av alt? Når vi kommer hjem står verdens beste pappa i døren og tar i mot oss.

(om jeg bare får rotet meg til det, så skal det komme bilder av ei lykkelig frøken sammen med Lille My)