Mummipappa og andre pappaer

Dagen starter med at jeg rett og slett ikke har lyst til å stå opp, men siden man har en datter på 3,5 år, så er valgmulighetene små. Generøs som hun er, så tilbyr hun meg å slappe litt av på sofaen før vi beveger oss mot barnehagen. Suss og klem og kos og alt, og jeg drar meg hjemover igjen. Surfer litt på nett før jeg slukner på sofaen. Klokken 13.30 er det foreldresamtale. Jeg har en flott datter på alle måter, men det vet jeg jo. Vel, jeg sitter likevel den timen det tar. Jeg sluker til meg hvert eneste ord om hvilken fantastisk datter jeg har.

Så tuller vi oss hjemover. I dag er det jo en spesiell dag, må vite. Først skal vi på Jul i Mummidalen, Vetla og jeg. Og når vi kommer hjem derifra, ja da er pappa kommet hjem! Det er jo ikke rart Vetla er litt vell hyper i dag.
Jeg sliter fortsatt med trettheten. Om det er den som er synderen i forhold til det som skjer videre denne dagen, det vet jeg ikke. Jeg er kanskje bare generelt rotete i hodet av og til.

Vetla har bestemt at vi skal ha kjole på oss, og når vi har kjole på oss, så må vi sminke oss. Sminke er ganske enkelt lypsyl. Så opp i badet med henne. Vaske. Tørke. Kle. (Hun bader selvsagt før sminke og kjole)

Vi er ute i god tid. Så god tid at vi kan kjøpe oss en stor bøtte med popcorn. Så sitter vi der sånn ca. i et kvarter. Dørene åpnes, og mor finner frem billetten. Burde i hvert fall finne frem billetten.

Nei, Nei, Nei! Billetten ligger igjen hjemme. Jeg som har vært så påpasselig med at den skulle ligge i lommeboken. Vel, det er bare å springe ut i bilen. Forlate den helt suverene parkeringsplassen (den som man får når man for en gangs skyld er tidlig ute). Kjøre *kremt* litt fortere enn det som er lov. Og til slutt springe opp trappa i turbofart. Bare for å finne ut at billettene ikke ligger i gangen, ikke på bordet, ikke på disken.

NEI! NEI! NEI!

Åh, joda. Billettene ligger i lommeboka. Om jeg bare hadde sett litt bedre etter, så hadde vi nå vært på plass i salen. Vi hadde fortsatt hatt den suverene parkeringsplassen, og ikke minst, vi kunne spist popcorn mens vi koste oss med Mummi.

Minuttene er som sekunder. Jeg svinger innom parkeringsplassen som ligger nærmest. Kanskje er plassen fortsatt ledig. Ha, sikkert. Vi ender på den borterste parkeringsplassen. Klokka er ett minutt over. Forestillingen er i gang. Vi sitter selvsagt sånn i midten på den nest nederste rekka. Jeg ler litt sånn teit. Dere vet.

– Eh, ja, hihi, unnskyld oss, haha.

Vi rakk det. Vi er på plass. Uten popcorn, vel og merke. Vi koser oss og klapper og synger og alt som hører med.

Og det beste av alt? Når vi kommer hjem står verdens beste pappa i døren og tar i mot oss.

(om jeg bare får rotet meg til det, så skal det komme bilder av ei lykkelig frøken sammen med Lille My)

Read Full Post »

Eg trudde det var en genser, eg

Mormor (min mamma) har vært på besøk. Vetla sitter i bar overkropp og leker på gulvet. Vi voksne er opptatt med å prate sammen. Så hører vi klagende stønn fra gulvet.

– Åh! Mamma, de henge fast!
– Jammen, det der er jo klistremerke. Det var meininga at du skulle ha dei i boka eg kjøpte.
– Hm, eg trudde det var en genser, eg.

Omtrent sånn såg hun ut når hun sa det:

Read Full Post »

Mammaglede

Hun er så fin når hun tripper bortover gaten. Det er som om hun eier hele verden. Verden er til for henne, og kun henne.
Hun er så deilig når hun har ansiktet og hendene full av rester av den fortærte iskremen. Når hun bryter ut i verdens mest lykkelige smil. Fordi hun er lykkelig, og kun det.
Hun er så god når hun forteller meg om alt hun elsker, og hun gjør meg så lykkelig når hun sier at hun elsker meg. Hun er så fantastisk de dagene jeg kommer sent hjem fra skolen, og hun springer meg i møte med åpne armer, og klemmer meg slik at jeg ikke kan holde balansen, og vi begge ramler rundt på gulvet og ler.
Hun gjør meg så stolt når hun viser hvor bestemt hun er. Når jeg virkelig må forhandle meg frem til en løsning vi begge kan være fornøyd med.
Hun er ubeskrivelig når hun ligger i sengen sin om kveldene og synger sanger som jeg ikke kan, rett og slett fordi hun dikter de opp der og da. Hun er enda søtere når hun krever at jeg skal synge de etterpå, og blir oppgitt når jeg ikke klarer det.

Jeg er så heldig. Så utrolig heldig.

Read Full Post »

Ego-oppbygning

Pfffff. Jeg er en luftbalong som har mistet alt innhold. Ikke vet jeg hva jeg skal skrive om i bloggen, til tross for at det har vært en riktig så opplevelsesrik helg. Ikke klarer jeg å samle sammen motivasjon til å lese til eksamen, selv om det nå bare er litt over en uke igjen til D-dagen. Jeg klarer heller ikke å innse at februar snart er over. Det var jo så mye jeg skulle ha gjort denne måneden, og innerst inne så tror jeg ikke at jeg har gjort noe. Dessuten gleder jeg meg til å kunne være sosial igjen. Etter jul har jeg knapt nok beveget meg utenfor den trygge atmosfæren i huset. Til syvende og sist er det der det ligger. Jeg fungerer ikke uten sosialt liv. Glemmer jeg å sosialisere meg, så skrumper jeg inn til ingenting. Selvtilliten min forsvinner, og jeg er sikker på at jeg er et sosialt utskudd som ingen bryr seg om. Med manglende selvtillit forsvinner også motivasjonen min. Pffffff.

De siste dagene har jeg faktisk klart kunststykket med å være litt sosial igjen, og det uten å bevege meg ut noe særlig. Jeg har hatt besøk av både venninner og kompiser. Det har vært overnattinger og sene kvelder. Det har vært nøkler innelåst i bil oppå fjellet. Det har vært latter, godhjertet mobbing og glede. Av og til glemmer jeg visst hvor mye dette betyr for meg. Det å ha venner. Det å gjøre latterlige ting sammen. Det å vinne over alle i Buzz. Det å se at jeg fortsatt har meninger som betyr noe for noen. I dag skal jeg til og med begynne å lese, og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å tilbringe nesten hele helgen på skolen. Jeg gleder meg til å lese sammen med studievenner. Jeg gleder meg til det sosiale ved å lese til eksamen. Jeg gleder meg til diskusjoner, latter og irriterte utbrudd. Så selv om jeg er trett nå, så bobler det i magen min. I morgen kommer mannen min hjem, og jeg skal kun konsentrere meg om venner og skole i litt over en hel uke. Mannen min må finne seg i å være gressenkemann. Nå er det jeg som skal ut å fly.

Blås meg opp!

Read Full Post »

Tyllprinsesser og en kanin (kjønn og karneval og sånt)

Det er karneval i barnehagen i dag. Nå sitter jeg med en liten klump i magen, for det jeg var redd skulle skje, skjedde.

Forrige uke. Vi er på butikken og skal handle kostyme. Jeg drar frem prinsessekjole etter prinsessekjole, for jeg vet at de andre jentene hun henger sammen med kommer til å være prinsesser, alle som en. Vetla insisterer på at hun heller vi ha en søt liten kaninkostyme, og selv om jeg aner konsekvensene av dette, så sier jeg ja. Innerst inne er jeg nemlig veldig stolt over at hun vil være en kanin istedenfor en rosa tyllprinsesse.

Vi har kost oss sånn i dag. Kledd på kostymet. Malt nesetippen hennes rosa med lebestiften min, og tegnet svarte værhår. Helt siden forvandlingen skjedde, så har hun ikke vært en stor jente lenger. Hun har vært en fornøyd kanin som jeg bare har fått noen «smatt» i fra i ny og ne. Aldri har det vært lettere å få henne med seg ned i bilen. Hun er så stolt, så stolt. Jeg er også stolt, men jeg kjenner voldsomt på følelsene mine. Jeg vet hva som kommer til å skje når vi kommer i barnehagen. Dessverre får jeg rett. I barnehagen står den ene tyllprinsessen etter den annen, og datteren min slutter med den frydefulle smattingen. Det er som at jeg kan kjenne at all stoltheten hennes bare sklir av. Heldigvis har jeg god tid. God tid til å snakke med en kanin som er lei seg, en kanin som ikke har lyst å leke med bestevenninnene. Tårene hennes kommer da en av de eldste guttene ler. Ikke av henne, og ikke av kostymet, men det er det hun tror. Min stolte kanin er plutselig oppløst i tårer. Hadde hun visst det jeg visste så hadde hun også vært prinsesse i dag.

Når jeg kommer hjem, så lyser Ringobrosjyren mot meg. Jenter i prinsesse- og alvekjoler. Gutter i spidermann- og sjørøverkostymer. Kjønnsroller? Hva for noe? Hvor er Jeanne d’Arc og hvor er Hua Mulan? Ikke en gang Pocahontas er der i dag. Alle jentene er prinsesser. Prinsesser i rosa tyll og med dumme tryllestaver. Som om prinsesser liksom har tryllestaver til vanlig? Hva er vitsen med den, egentlig? Er det for at prinsessene skal ha noe å beskytte seg med når Kaptein Sabeltann kommer for å kidnappe dem? I put a spell on you? Og hvorfor i all verden kan ikke min datter få være sjørøver om hun vil? Hadde hun spurt, så hadde jeg sagt ja, selv om jeg er sikker på at hun enda en gang ville kjenne skuffelsen over å ikke være en rosa tyllprinsesse sammen med de andre.

Nå er det min oppgave å fortelle deg, Vetla, at uansett hva du velger å være, så er jeg stolt over deg. Inni meg er jeg enda stoltere når du velger bort prinsessekostymet. Jeg håper nemlig at du våger å være annerledes, og at du til og med vil være stolt over det. For jeg er helt sikker på at noen av prinsessen i barnehagen i dag, mye heller ville ha vært en skummel pirat eller en søt liten kanin. Jeg skal prøve å være flink resten av året med å finne frem historiene om de kvinnelige heltene der ute. Kvinnene som satt spor etter seg i historien. For du vet, Askepott og Snehvit er bare fantasifigurer. Det er ikke Jeanne, Mulan (vet vi egentlig det?) og Pocahontas. Det er litt stilig, det.

Oppdatering: Vetla har hatt en fantastisk dag. Hun hadde vært en litt tilbaketrukken kanin, men hadde kost seg masse. I bilen hjem vart vi enig om at kaniner er bedre enn prinsesser, for som hun selv sier: – Kaninene kan hoppe de. Det kan’skje prinsessene.

1-0 til oss, Vetla.

Read Full Post »

En selvfølgelighet for noen

Når man tar ut en kartong med Biola, så bør den snues noen ganger før man åpner den. Bare forsikre deg om at korken er godt påskrudd.

Når man tar ut en flaske Cola light, så bør den IKKE, jeg gjentar, IKKE snues noen ganger før man åpner den. Om du likevel skulle gjøre det, så har det faktisk ikke noe å si om korken er påskrudd eller ikke. Du må vaske uansett.

Read Full Post »

«Ke va liksom greiene me de der da»

– Hei kjære, likte du bloggen min?

– Va’ no nett inne å kikka, men ke e’ de’ greiene egentlig?

– De e ei sie der eg skrive.

– Å, ok.

Read Full Post »

Lykken er…..

……..nybakt, lunket brød med markell i tomat og majones.

Dessverre ble lykken ødelagt av et hårstrå.

Read Full Post »

Stumfilm fra barndommen

Da jeg var liten kjøpte mine foreldre et filmkamera og en filmfremviser. Vi ble filmet med farger, men lyd er det ikke.

Det er lenge siden jeg har sett de filmene nå. Først og fremst fordi jeg ikke er sikker på hvem av foreldrene mine som har de.

Det er rart å se på barndomsminner uten lyd. Det er bare bildene som flimrer forbi, mens man hører surringen fra fremviseren. Man ser at det blir snakket. Noen ganger snakkes det direkte til kameraet, men fortsatt vet man ikke hva som blir sagt. Man kan bare gjette seg til det. Vi ser i hvert fall lykkelige ut, og det er jo fint.

I den ene filmen kommer to barn inn i stuen. De er kledd i hjemmesydd, grønn boblebukse. Jakker, votter og luer er på. På den oransje sofaen, med armlener i lysebrun skai, ligger mammaen og sover. Bordet har en brun ramme og selve bordplaten har oransje fliser med sort mønster. Det er en «surrestol» i samme stil som sofaen. Barna kler av seg ytterklær. Mammaen våkner. Det blir satt frem tress-is. Ikke i plastinnpakning, men i papp. Den er avlang. Mamma og barna koser seg med isen. Noen bruker hånden som skygge når de snakker med den bak kameraet. Vi ser lykkelige ut.

To barn. Ute. Mamma har laget skøyteis til oss. Vi har fått skøyter til jul. Vi ser ut som Bambi på isen. Vi har det gøy. Utrolig gøy.

Vi er på hytta. Den trenger maling. Det er jeg, hunden vår Pluto, bestefar og grandonkel Gaia. Pappa filmer denne dagen også. Nå finnes ikke Pluto, bestefar og grandonkel Gaia lenger.

Stumfilm fra min barndom.

Read Full Post »

Borte bra, hjemme best?

Jeg hadde gjerne tatt en uke til på Tenerife, jeg.

Read Full Post »