Vi har lenge snakket om å skaffe dyr til Vetla. Hun er gammel nok til å lære seg ansvaret ved å ha dyr nå, men selvsagt er det jo vi voksne som skal ha hovedansvaret. Er det noe jeg har lært meg, så er det å skaffe informasjon om dyret man har planer om å skaffe seg. Når sant skal sies, så blir jeg kanskje litt vel grundig i min leten etter informasjon.
Ut i fra den informasjonen jeg har skaffet meg, så har jeg funnet ut at et teddymarsvin må være tingen. Teddymarsvin ser nemlig helt nydelige ut, i tillegg til at de har en pels som ikke trenger for mye stell. De skal også ha et gemytt som er veldig fint.
Jaha, da vet jeg hva jeg vil ha. Nå gjenstår det å få tak i et. Det har seg nemlig slik at dyrebutikkene her i distriktet ikke har marsvin i det hele tatt for tiden. Derfor kontaktet jeg min søster i Bergen. Min søte søster trålet dyrebutikkene i storbyen, og fant til slutt en dyrebutikk som faktisk hadde marsvin. Igjennom telefonen fikk jeg stilt de spørsmålene jeg ville ha svar på, og søsteren min kom så langt som å betale for marsvinet, da kommer opplysningen om at marsvinet har rosetter. Det var jo akkurat det jeg ikke skulle ha. Søsteren inn i butikken igjen, leverer fra seg dyret og får pengene igjen. Da først spør butikkdamen hva jeg egentlig mener med at jeg vil ha en teddy. Vel, så mye kan de om sine dyr.
Ok, vi har derfor ekskludert dyrebutikkene og jeg har begynt å ta kontakt med oppdrettere. Det er bare et problem. Det finnes ikke oppdrettere i mils omkrets her i området. Det nærmeste jeg finner er en i Bergen, og han har ikke teddyer. Det er nemlig ikke bare, bare å sende et marsvin her i landet. Spørsmålet er om vi virkelig orker å reise landet rundt bare fordi jeg vil ha et marsvin av typen teddy.
Konklusjonen: Hvorfor skal jeg absolutt skaffe meg så mye informasjon. Det hadde vel vært enklere å kjøpe det marsvinet i den dyrebutikken. Det er jo ikke sånn at jeg skal begynne med avl eller konkurranser eller noe. Det ender vel med at vi ikke får oss marsvin heller.
Read Full Post »