Det er karneval i barnehagen i dag. Nå sitter jeg med en liten klump i magen, for det jeg var redd skulle skje, skjedde.
Forrige uke. Vi er på butikken og skal handle kostyme. Jeg drar frem prinsessekjole etter prinsessekjole, for jeg vet at de andre jentene hun henger sammen med kommer til å være prinsesser, alle som en. Vetla insisterer på at hun heller vi ha en søt liten kaninkostyme, og selv om jeg aner konsekvensene av dette, så sier jeg ja. Innerst inne er jeg nemlig veldig stolt over at hun vil være en kanin istedenfor en rosa tyllprinsesse.
Vi har kost oss sånn i dag. Kledd på kostymet. Malt nesetippen hennes rosa med lebestiften min, og tegnet svarte værhår. Helt siden forvandlingen skjedde, så har hun ikke vært en stor jente lenger. Hun har vært en fornøyd kanin som jeg bare har fått noen «smatt» i fra i ny og ne. Aldri har det vært lettere å få henne med seg ned i bilen. Hun er så stolt, så stolt. Jeg er også stolt, men jeg kjenner voldsomt på følelsene mine. Jeg vet hva som kommer til å skje når vi kommer i barnehagen. Dessverre får jeg rett. I barnehagen står den ene tyllprinsessen etter den annen, og datteren min slutter med den frydefulle smattingen. Det er som at jeg kan kjenne at all stoltheten hennes bare sklir av. Heldigvis har jeg god tid. God tid til å snakke med en kanin som er lei seg, en kanin som ikke har lyst å leke med bestevenninnene. Tårene hennes kommer da en av de eldste guttene ler. Ikke av henne, og ikke av kostymet, men det er det hun tror. Min stolte kanin er plutselig oppløst i tårer. Hadde hun visst det jeg visste så hadde hun også vært prinsesse i dag.
Når jeg kommer hjem, så lyser Ringobrosjyren mot meg. Jenter i prinsesse- og alvekjoler. Gutter i spidermann- og sjørøverkostymer. Kjønnsroller? Hva for noe? Hvor er Jeanne d’Arc og hvor er Hua Mulan? Ikke en gang Pocahontas er der i dag. Alle jentene er prinsesser. Prinsesser i rosa tyll og med dumme tryllestaver. Som om prinsesser liksom har tryllestaver til vanlig? Hva er vitsen med den, egentlig? Er det for at prinsessene skal ha noe å beskytte seg med når Kaptein Sabeltann kommer for å kidnappe dem? I put a spell on you? Og hvorfor i all verden kan ikke min datter få være sjørøver om hun vil? Hadde hun spurt, så hadde jeg sagt ja, selv om jeg er sikker på at hun enda en gang ville kjenne skuffelsen over å ikke være en rosa tyllprinsesse sammen med de andre.
Nå er det min oppgave å fortelle deg, Vetla, at uansett hva du velger å være, så er jeg stolt over deg. Inni meg er jeg enda stoltere når du velger bort prinsessekostymet. Jeg håper nemlig at du våger å være annerledes, og at du til og med vil være stolt over det. For jeg er helt sikker på at noen av prinsessen i barnehagen i dag, mye heller ville ha vært en skummel pirat eller en søt liten kanin. Jeg skal prøve å være flink resten av året med å finne frem historiene om de kvinnelige heltene der ute. Kvinnene som satt spor etter seg i historien. For du vet, Askepott og Snehvit er bare fantasifigurer. Det er ikke Jeanne, Mulan (vet vi egentlig det?) og Pocahontas. Det er litt stilig, det.
Oppdatering: Vetla har hatt en fantastisk dag. Hun hadde vært en litt tilbaketrukken kanin, men hadde kost seg masse. I bilen hjem vart vi enig om at kaniner er bedre enn prinsesser, for som hun selv sier: – Kaninene kan hoppe de. Det kan’skje prinsessene.
1-0 til oss, Vetla.
Mitt Egosentriske Hjørne 
