Jeg har, som sagt tidligere, hatt planer om å myrde bloggen. Det er bare det at den er jo der, den plager meg ikke på noen som helst måte, og så er den så ufattelig fin å ha når jeg egentlig skal jobbe med oppgaver. Når alt stamper seg opp slik at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg videre, og når tankene bare svermer i hodet mitt og alt bare blir kaos og jeg plutselig bare sitter igjen med ting som er unyttige og vanskelig å sortere. Det er da bloggen min dukker opp fra intet, og jeg får en merkelig trang til å skrive om alt og ingenting og alt det unyttige og, ja, nettopp. Det er bare slik det er.
Akkurat nå, så er jeg hjemme alene. Jeg har hatt tidligvakt på praksisstedet. Kontaktsykepleieren min har proppet meg full av ting jeg bør skrive om, og jeg har egentlig forferdelig lyst til å komme i gang. Jeg kan og bør komme i gang. Jeg skal komme i gang. Jeg skal bare gjøre ingenting litt lenger. Jeg liker det når det er ingenting.
Så hvorfor i all verden setter jeg meg ned å skriver i en praktisk talt død blogg? Ja, siden jeg er så inspirert og kan så mye og egentlig burde fått ferdig pleieplanen, for så å begynne med de tre andre oppgavene. Tja, si det. Kanskje fordi jeg nå har en forferdelig trang til å få ut alt det som surrer og svermer og buzzer og alt det der det gjør i en hjerne som er litt på høygir. Ikke at det er noe hjelp i egentlig. Jeg har skrevet under på en taushetsplikt, og den akter jeg å forholde meg til. Det er kanskje ikke alt det som surrer og svermer og, ja, nettopp, alt sammen. Det er kanskje ikke det jeg trenger å skrive om. Kanskje jeg bare trenger å få ordene ut av kroppen. Samme hva slags ord det er, bare det er ord.
Å tømme hjernen for ord er vel muligens ikke alltid den dummeste prioriteringen man gjør? Tror jeg ikke, da.
eneste en. Alt surrer. Fortsatt er det sykdommer, symptomer og behandlingsmetoder som ikke har tatt plass i hodet mitt. De surrer ikke engang. De er fortsatt på papiret sitt som små, svarte bokstaver. Bokstaver som plutselig bare er svarte prikker når jeg prøver å forstå. Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde hatt en minnebrikke i hodet mitt. En som jeg bare plottet inn bak øret, og så satt det. Ferdig. Der jeg lett kunne søke frem i databasen min på hvilken sykdommer som passet til de og de symptomene, og hvilken behandling jeg burde velge akkurat til den sykdommen. Jeg skulle ønske jeg hadde 100 GB minneplass, minst.
Jeg har en hendelse fra barndommen. Det er bare det at jeg ikke er sikker på om dette er noe jeg virkelig har opplevd, eller om det bare er en drøm som har spikret seg fast. Mest sannsynlig er det det siste alternativet som går av med seieren. Jeg håper i hvert fall det, for ellers kan man jo begynne å lure skikkelig.
Mitt Egosentriske Hjørne 
