Da jeg var liten kjøpte mine foreldre et filmkamera og en filmfremviser. Vi ble filmet med farger, men lyd er det ikke.
Det er lenge siden jeg har sett de filmene nå. Først og fremst fordi jeg ikke er sikker på hvem av foreldrene mine som har de.
Det er rart å se på barndomsminner uten lyd. Det er bare bildene som flimrer forbi, mens man hører surringen fra fremviseren. Man ser at det blir snakket. Noen ganger snakkes det direkte til kameraet, men fortsatt vet man ikke hva som blir sagt. Man kan bare gjette seg til det. Vi ser i hvert fall lykkelige ut, og det er jo fint.
I den ene filmen kommer to barn inn i stuen. De er kledd i hjemmesydd, grønn boblebukse. Jakker, votter og luer er på. På den oransje sofaen, med armlener i lysebrun skai, ligger mammaen og sover. Bordet har en brun ramme og selve bordplaten har oransje fliser med sort mønster. Det er en «surrestol» i samme stil som sofaen. Barna kler av seg ytterklær. Mammaen våkner. Det blir satt frem tress-is. Ikke i plastinnpakning, men i papp. Den er avlang. Mamma og barna koser seg med isen. Noen bruker hånden som skygge når de snakker med den bak kameraet. Vi ser lykkelige ut.
To barn. Ute. Mamma har laget skøyteis til oss. Vi har fått skøyter til jul. Vi ser ut som Bambi på isen. Vi har det gøy. Utrolig gøy.
Vi er på hytta. Den trenger maling. Det er jeg, hunden vår Pluto, bestefar og grandonkel Gaia. Pappa filmer denne dagen også. Nå finnes ikke Pluto, bestefar og grandonkel Gaia lenger.
Stumfilm fra min barndom.
Mitt Egosentriske Hjørne 