Der har dere meg i et nøtteskall.
Datteren min går rundt med en t-skjorte i rosa, med teksten «Prinsesse Vil Ikke». Den er forøvrig fra Probat. Det slår meg at Probat absolutt burde lage en t-skjorte til sånne som meg med tittelen «Prinsesse Gidder Ikke». Grunnen til at jeg tar dette opp nå, er rett og slett fordi jeg lurer på hvor lenge denne bloggen kommer til å eksistere. Jeg liker egentlig best ting som lever av seg selv, uten at jeg trenger å gjøre de store kraftanstrengelsene. Sånn sett er det greit med barn, for de sier jo stort sett i fra om de trenger noe. Dette er grunnen til at jeg har slått fra meg tanken på å kjøpe gullfisker. De svømmer jo bare rundt der, og før du vet ordet av det, så har jeg sikkert glemt dem, og de flyter med buken opp. Skal jeg ha dyr, så må det være et dyr som biter meg i tærne, slik at jeg skjønner at nå trenger vi mat her. Det samme er det vel med bloggen også. Den er liksom bare der, og snart har jeg sikker glemt den, og før jeg vet ordet av det så flyter den også med buken i været.
Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor higer jeg aldri etter å bli bedre enn det jeg er? Ta for eksempel gymtimene på skolen. Jeg hatet ballsport, men jeg var temmelig kjapp og var knallhard i taklinger. Derfor spilte jeg fotball på fritiden. En eneste gang scoret jeg mål, og ingen var vel mer overrasket enn meg, der jeg stod igjen måpende ute på banen. Ellers var jeg knallgod på å trene. På fotballtreningene var det alltid jeg som var flinkest utenfor banen, og jeg tenker vel den dag i dag at hadde det vært fritidstrening her i bygda, så skulle jeg kanskje ha blitt flink der. Fotballkarrieren min strakk seg frem til jeg var femten år. Da ble jeg kastet ut av laget etter en krangel med treneren (på kamp). Jeg gikk derfor i garderoben for å drikke vinen som venninnen min og jeg hadde tatt med oss (vi skulle jo selvsagt på fest etterpå).
Jeg har aldri gjort meg særlig flid med mitt utseende (ha, tro for all del ikke at jeg er uflidd). Jeg tror jeg ser sånn passe normal ut, og jeg tror jeg kunne ha sett «smashing» ut om jeg bare visste hvordan. Alle vet jo at man egentlig ikke trenger å være så pen i utgangspunktet for å bli temmelig pen bare man vet hvordan. Sminkevesken min er et stakkarslig syn. Hårføner kjøpte jeg først da min datter ble født, slik at jeg kunne føne stumpen hennes. Jeg kler meg stort sett i det jeg vil. Gjerne behaglige klær. Jeg elsker stilige klær og høye hæler, men jeg orker rett og slett ikke å sitte stivpyntet hele dagen. Det er rett og slett ikke behaglig.
Og så kommer vi til det; huset. Grøss og gru. Huset mitt er aldri veldig rotete, det er aldri veldig skittent, men det er liksom aldri helt ryddig heller. Alltid ligger det et papir der det ikke skal ligge. Alltid er det en klissete flekk jeg har oversett (helt til en eller annen gjest står bom fast), alltid, alltid, alltid. Jeg drømmer om et hus som lukter grønnsåpe hver dag. Der bøkene mine står fint oppstilt. Der datamaskinen kun er fremme i nødvendige ærender, og der fjernsynet ikke står og flimrer hele dagen. Jeg drømmer om det perfekte hjem, med friske blomster på bordet, med en fristende fruktskål på kjøkkendisken og et vaskerom som ser ut som det aldri er i bruk. Akkurat slik som i bladene.
Så der har dere meg. Jeg holder meg akkurat flytende. Tærne stikker akkurat under vannflaten, og nesetippen flyter akkurat langt nok over vannflaten til at jeg overlever (bakenden min flyter vel forsåvidt den også). For jeg er Prinsesse Gidder Ikke Å La Være Å Gjøre Som Jeg Selv Vil (så får huset leve sitt eget liv sånn iblandt). Og så får jeg bare håpe at bloggen min overlever nykkene mine.
Mitt Egosentriske Hjørne 