Det er snø i bakken!

I fjor fikk jeg jo den glimrende idéen om at jeg måtte kjøpe meg slalomski, og jeg mener at om man faktisk har kjøpt noe så dyrt, så bør man jo bruke det.

I går hadde noen ildsjeler på skolen arrangert skitur til en av bakkene i området. Da er det jo klart man blir med. Spesielt når en av mine kjære kullkamerater lover at han skal være med meg å lære meg litt mer teknikker.

For første gang i mitt liv har jeg stått slalom i det store trekket!

På toppen var jeg temmelig sikker på at jeg sikkert kunne ta av meg skiene for så å gå ned igjen, men søren heller, man er jo ikke pyse. Så jeg satt utfor, og da mener jeg det, jeg satt utfor. Resultatet er en vond skulder, stiv nakke, hodepine og en forstuet tommel. Vel, man lar seg ikke stoppe av bagateller.

De to siste turene var jeg faktisk i den bratteste bakken. Jeg fikk etterhvert litt kontroll på skiene, bakken og svingene. Det var så utrolig morsomt og jeg gleder meg bare til neste gang jeg skal i bakken igjen.

Nå har jeg forresten overbevist både mann og mammaen min om at de også må begynne.

Sovebesvær etter juleferien

Vi sliter med å komme oss inn i rutinene igjen etter en lang juleferie. I dag har jeg derfor laget soveliste for Vetla. Kan vi krysse av 10 smilefjes av sorten med stort smil, så vanker det Kaptein Sabeltann PC-spill i premie. Det har hun ønsket seg lenge.

Væsjågo, om det kan gjøre nytten for andre.

Beskyttet: livet, smerten og døden

Denne posten er passordbeskyttet. Skriv inn ditt passord i feltet under for å lese:

Passord:

Dear god

Som student i praksis med jobb utenom pluss en mann som er borte lengre perioder i gangen (fordi han jobber) og ikke minst på grunn av Vetla i dag tar jeg den enkle løsningen. *trekker pusten*

Love this song. Love this lyrics.

DEAR GOD, XTC

Dear god,
Hope you got the letter,
And I pray you can make it better down here.
I dont mean a big reduction in the price of beer,
But all the people that you made in your image,
See them starving on their feet,
cause they dont get enough to eat

From god,
I cant believe in you.

Dear god,
Sorry to disturb you,
But I feel that I should be heard loud and clear.
We all need a big reduction in amount of tears,
And all the people that you made in your image,
See them fighting in the street,
cause they cant make opinions meet,
About god,
I cant believe in you.

Did you make disease, and the diamond blue?
Did you make mankind after we made you?
And the devil too!

Dear god,
Dont know if you noticed,
But your name is on a lot of quotes in this book.
Us crazy humans wrote it, you should take a look,
And all the people that you made in your image,
Still believing that junk is true.
Well I know it aint and so do you,
Dear god,
I cant believe in,
I dont believe in,

I wont believe in heaven and hell.
No saints, no sinners,
No devil as well.
No pearly gates, no thorny crown.
Youre always letting us humans down.
The wars you bring, the babes you drown.
Those lost at sea and never found,
And its the same the whole world round.
The hurt I see helps to compound,
That the father, son and holy ghost,
Is just somebodys unholy hoax,
And if youre up there youll perceive,
That my hearts here upon my sleeve.
If theres one thing I dont believe in…

Its you,
Dear god.

Mummipappa og andre pappaer

Dagen starter med at jeg rett og slett ikke har lyst til å stå opp, men siden man har en datter på 3,5 år, så er valgmulighetene små. Generøs som hun er, så tilbyr hun meg å slappe litt av på sofaen før vi beveger oss mot barnehagen. Suss og klem og kos og alt, og jeg drar meg hjemover igjen. Surfer litt på nett før jeg slukner på sofaen. Klokken 13.30 er det foreldresamtale. Jeg har en flott datter på alle måter, men det vet jeg jo. Vel, jeg sitter likevel den timen det tar. Jeg sluker til meg hvert eneste ord om hvilken fantastisk datter jeg har.

Så tuller vi oss hjemover. I dag er det jo en spesiell dag, må vite. Først skal vi på Jul i Mummidalen, Vetla og jeg. Og når vi kommer hjem derifra, ja da er pappa kommet hjem! Det er jo ikke rart Vetla er litt vell hyper i dag.
Jeg sliter fortsatt med trettheten. Om det er den som er synderen i forhold til det som skjer videre denne dagen, det vet jeg ikke. Jeg er kanskje bare generelt rotete i hodet av og til.

Vetla har bestemt at vi skal ha kjole på oss, og når vi har kjole på oss, så må vi sminke oss. Sminke er ganske enkelt lypsyl. Så opp i badet med henne. Vaske. Tørke. Kle. (Hun bader selvsagt før sminke og kjole)

Vi er ute i god tid. Så god tid at vi kan kjøpe oss en stor bøtte med popcorn. Så sitter vi der sånn ca. i et kvarter. Dørene åpnes, og mor finner frem billetten. Burde i hvert fall finne frem billetten.

Nei, Nei, Nei! Billetten ligger igjen hjemme. Jeg som har vært så påpasselig med at den skulle ligge i lommeboken. Vel, det er bare å springe ut i bilen. Forlate den helt suverene parkeringsplassen (den som man får når man for en gangs skyld er tidlig ute). Kjøre *kremt* litt fortere enn det som er lov. Og til slutt springe opp trappa i turbofart. Bare for å finne ut at billettene ikke ligger i gangen, ikke på bordet, ikke på disken.

NEI! NEI! NEI!

Åh, joda. Billettene ligger i lommeboka. Om jeg bare hadde sett litt bedre etter, så hadde vi nå vært på plass i salen. Vi hadde fortsatt hatt den suverene parkeringsplassen, og ikke minst, vi kunne spist popcorn mens vi koste oss med Mummi.

Minuttene er som sekunder. Jeg svinger innom parkeringsplassen som ligger nærmest. Kanskje er plassen fortsatt ledig. Ha, sikkert. Vi ender på den borterste parkeringsplassen. Klokka er ett minutt over. Forestillingen er i gang. Vi sitter selvsagt sånn i midten på den nest nederste rekka. Jeg ler litt sånn teit. Dere vet.

- Eh, ja, hihi, unnskyld oss, haha.

Vi rakk det. Vi er på plass. Uten popcorn, vel og merke. Vi koser oss og klapper og synger og alt som hører med.

Og det beste av alt? Når vi kommer hjem står verdens beste pappa i døren og tar i mot oss.

(om jeg bare får rotet meg til det, så skal det komme bilder av ei lykkelig frøken sammen med Lille My)

Cola light og mentos

I går lærte jeg at om man tar mentos ned på en flaske med cola light, så vil man faktisk kunne få en fontene på opptil tre meter. Mythbusters hadde et riktig fint program om dette i går.

I helgen skal jeg vise triks til Vetla og mannen. Jeg gleder meg.

Dessuten kan man lage raketter, men man bør kanskje tenke litt på hvor man kaster flasken.

Klart man skal rydde opp etter seg etterpå. Det skulle bare mangle.

Natta då han ikkje lenger var

- Han har nok ikkje lenge igjen.

Dei siste dagane har vore ein kamp. Ein kamp for å halde åndedretten i gang. Ein kamp mot smertene som riv i kroppen.

Vi gjer så godt vi kan. For å lindre. For å gjere det lettare.

- Han har nok ikkje lenge igjen, men vi veit jo aldri.

Han snakkar ikkje lenger tydeleg. For oss er det meiningslaust det han seier.

- Eg trur ikkje han kjem seg gjennom natta.

No pustar han roleg der han ligg. Søv. Skal ikkje vakne meir.

Og sjølv om eg har sett dauden før, so er eg spent på korleis eg vil reagere.

Eg kjem inn på rommet. Det er heilt, heilt stille.

Og eg finn det merkeleg fredeleg.

Musikk med mening

Et budskap kombinert med god musikk kan aldri slå feil. Neneh Cherry er en av de jeg har hørt på helt siden 80-tallet. Musikken passer like godt nå som da.

Denne sangen ble skrevet av Cole Porter, og Frank Sinatra gjorde den til en kjempehit på 60-tallet. Neneh Cherry spilte den så inn på nytt i forbindelse med en tribute til Cole Porter sin musikk. Inntektene gikk til bekjempelsen av AIDS.

RED HOT + BLUE

Jeg presenterer: Neneh Cherry med I’ve got you under my skin

Et teddymarsvin til besvær

Vi har lenge snakket om å skaffe dyr til Vetla. Hun er gammel nok til å lære seg ansvaret ved å ha dyr nå, men selvsagt er det jo vi voksne som skal ha hovedansvaret. Er det noe jeg har lært meg, så er det å skaffe informasjon om dyret man har planer om å skaffe seg. Når sant skal sies, så blir jeg kanskje litt vel grundig i min leten etter informasjon.

Ut i fra den informasjonen jeg har skaffet meg, så har jeg funnet ut at et teddymarsvin må være tingen. Teddymarsvin ser nemlig helt nydelige ut, i tillegg til at de har en pels som ikke trenger for mye stell. De skal også ha et gemytt som er veldig fint.

Jaha, da vet jeg hva jeg vil ha. Nå gjenstår det å få tak i et. Det har seg nemlig slik at dyrebutikkene her i distriktet ikke har marsvin i det hele tatt for tiden. Derfor kontaktet jeg min søster i Bergen. Min søte søster trålet dyrebutikkene i storbyen, og fant til slutt en dyrebutikk som faktisk hadde marsvin. Igjennom telefonen fikk jeg stilt de spørsmålene jeg ville ha svar på, og søsteren min kom så langt som å betale for marsvinet, da kommer opplysningen om at marsvinet har rosetter. Det var jo akkurat det jeg ikke skulle ha. Søsteren inn i butikken igjen, leverer fra seg dyret og får pengene igjen. Da først spør butikkdamen hva jeg egentlig mener med at jeg vil ha en teddy. Vel, så mye kan de om sine dyr.

Ok, vi har derfor ekskludert dyrebutikkene og jeg har begynt å ta kontakt med oppdrettere. Det er bare et problem. Det finnes ikke oppdrettere i mils omkrets her i området. Det nærmeste jeg finner er en i Bergen, og han har ikke teddyer. Det er nemlig ikke bare, bare å sende et marsvin her i landet. Spørsmålet er om vi virkelig orker å reise landet rundt bare fordi jeg vil ha et marsvin av typen teddy.

Konklusjonen: Hvorfor skal jeg absolutt skaffe meg så mye informasjon. Det hadde vel vært enklere å kjøpe det marsvinet i den dyrebutikken. Det er jo ikke sånn at jeg skal begynne med avl eller konkurranser eller noe. Det ender vel med at vi ikke får oss marsvin heller.

Eg trudde det var en genser, eg

Mormor (min mamma) har vært på besøk. Vetla sitter i bar overkropp og leker på gulvet. Vi voksne er opptatt med å prate sammen. Så hører vi klagende stønn fra gulvet.

- Åh! Mamma, de henge fast!
- Jammen, det der er jo klistremerke. Det var meininga at du skulle ha dei i boka eg kjøpte.
- Hm, eg trudde det var en genser, eg.

Omtrent sånn såg hun ut når hun sa det: