Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Hvert annet år

Tro om det blir sånn. Akkurat sånn. Jeg dukker opp i bloggen min ca. hvert annet år. Undrende på hvorfor jeg ikke lenger blogger og undrende på hva i all verden jeg skal blogge om. Alle blogger jo nå for tiden. Noen blogger fryktelig dårlig. Så dårlig at jeg kjenner jeg blir flau av å lese. Andre skriver blogger som er så gode at man nesten pisser i buksa med tanke på at man selv har et ønske omå skrive blogg. Noen har temaer, og det er jo fint på en måte. Andre er bare fryktelig opptatt av hva som rører seg i samfunnet og andre ser ikke lengre enn til sin egen lille, rosa boble. Og hvor står da jeg? Jeg har ikke lyst til å blogge om hverdagen min. Den er faktisk ytterst uinteressant for allmenheten. Ikke er jeg så samfunnsengasjert at jeg på noen som helst måte kan klare å komme med noe veldig fornuftig. Ikke har jeg noe tema jeg kan blogge om. Vel, ja. Det var det her med hvert annet år, da..

Passord

Jeg har funnet passordet! Det gjør meg på en måte lykkelig.

Min blogg, bare min!

Valg og kvaler og slikt

En gang skrev jeg her i bloggen at jeg hadde en drøm om Zambia. Nå står denne drømmen utenfor døren min og banker på. Jeg har søkt, blitt intervjuet og blitt godkjent for et opphold på tre måneder i Zambia. Tre måneder med studier og praksis.

Jeg bør snart ta en kjempeavgjørelse, men jeg klarer ikke.

Vetla og jeg i Zambia i tre måneder. Hjelp så surrealistisk.

Det hadde vært så fryktelig fint om noen kunne ta avgjørelsen for meg, så værsågod!

Eg har ein ven. Venen min syng og spelar. Godt! Bedre! Best!

Eg vart rørt da han sendte meg denne på facebook. Rørt fordi det er usannsynlig vakkert. Rørt fordi det er min ven som sit der og syng.

Eg treng å dele venen min litt i dag (og gruppa han spelar med).

]

Og det er jo det. Jeg mener det. Den er så tynn at det gjør vondt å fortelle den, men sånn er det bare, liksom.

Jaha, og hva er grunnen da? Ja, til at bloggen har vært bortimot livløs i ett år nå?

Det er enkelt. Tror jeg. Ja, for først så flyttet vi. Vi kjøpte oss leilighet og flyttet bittelitt. Og så begynte jeg i praksis. Og så hadde jeg glemt passordet. Og så var det eksamen. Og så var det kanskje en bitteliten lungebetennelse til. Ja, og så måtte jeg slutte og røyke, men det var egentlig før den siste lungebetennelsen. Jeg tror jeg måtte slutte sånn rundt da den andre lungebetennelsen var et faktum. Og så var jeg i bittelitt praksis til.

Og så har jeg hatt fri. I over to måneder hadde jeg fri. Det var lange, late og deilige dager.

Og nå? Hvorfor er du her nå?

Jo, du skjønner. Vi har flyttet hjem igjen. Den bittelille flyttingen er over. Og så er jeg begynt på siste året på skolen, og siden laptopen min plutselig ikke henger sammen i hengslene (den funker helt fint, altså, men skjermen og tastaturet har på en måte bare delt seg), så måtte jeg kjøpe meg en ny PC. Og siden jeg har ny PC, så tenkte jeg at det kunne vært fint å få tak i noen bilder, men så hadde jeg glemt passordet til Flickr, ja, brukernavnet for den del. Og så gikk jeg inn her da, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at bloggen og flickr har samme e-mailadresse. Ja, og så har jeg prøvd alle e-mailadressene mine uten hell. Helt til nå, da, selvsagt. For plutselig gikk det en sånn lyspære opp for meg.

Ja, så nå har jeg plutselig, helt, helt plutselig både passord og mail til blogg og flickr.

Er det ikke fint dere?

HEY! HUSKER DERE MEG?

Det er snø i bakken!

I fjor fikk jeg jo den glimrende idéen om at jeg måtte kjøpe meg slalomski, og jeg mener at om man faktisk har kjøpt noe så dyrt, så bør man jo bruke det.

I går hadde noen ildsjeler på skolen arrangert skitur til en av bakkene i området. Da er det jo klart man blir med. Spesielt når en av mine kjære kullkamerater lover at han skal være med meg å lære meg litt mer teknikker.

For første gang i mitt liv har jeg stått slalom i det store trekket!

På toppen var jeg temmelig sikker på at jeg sikkert kunne ta av meg skiene for så å gå ned igjen, men søren heller, man er jo ikke pyse. Så jeg satt utfor, og da mener jeg det, jeg satt utfor. Resultatet er en vond skulder, stiv nakke, hodepine og en forstuet tommel. Vel, man lar seg ikke stoppe av bagateller.

De to siste turene var jeg faktisk i den bratteste bakken. Jeg fikk etterhvert litt kontroll på skiene, bakken og svingene. Det var så utrolig morsomt og jeg gleder meg bare til neste gang jeg skal i bakken igjen.

Nå har jeg forresten overbevist både mann og mammaen min om at de også må begynne.

Vi sliter med å komme oss inn i rutinene igjen etter en lang juleferie. I dag har jeg derfor laget soveliste for Vetla. Kan vi krysse av 10 smilefjes av sorten med stort smil, så vanker det Kaptein Sabeltann PC-spill i premie. Det har hun ønsket seg lenge.

Væsjågo, om det kan gjøre nytten for andre.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.