Søndag: Muppyfamilien er på fjellet. Mor får med seg bruddstykker av en samtale om «damenes aften», instruktører, gratis, osv. Jeg er selvsagt alt for høflig til å spørre noen om hva dette er for noe, men det virker jo som om det er årets «big happening». Heldigvis for meg, så kommer en av «skigutta» bort til meg og spør om jeg ikke vil være med på onsdag. De prøver å samle så mange damer som mulig for en helaften i skibakken. Guttene stiller med scooter for å hente utstyret vårt. For oss som aldri har prøvd slalåm eller telemark før, så er det instruktører, og alt dette gratis!
Jeg har selvsagt alltid gått med en drøm om å suse nedover bakkene. Det ser så befriende ut. Jeg liker befriende.
Til tross for at kontoen er mer skrapet enn hva godt er, så klarer jeg å overtale mannen til at jeg må ha utstyr. Han er ikke vanskelig å overtale, og i hvert fall ikke da det viser seg at det er halv pris på ski, binding og sko. Jeg havner selvsagt opp med en av de dyreste pakkene. Skiene var jo så fine, må vite. Det er temmelig ambisiøst å kjøpe utstyr før man har prøvd seg, jeg innser det.
Tirsdagskvelden er det som om noen hopper trampoline i magen min. Jeg grugleder meg noe så utrolig. Jeg er som en unge. Mannen må bare tåle å høre om hvor forferdelig mye jeg gleder meg til å stå på slalåm. Ja, for han tror vel at jeg kommer til å like det, sant? Åh, men om ikke, da? Da var det jo forferdelig dumt med de nye skiene.
Mannen min bare smiler. Han vet at jeg bare babler, og han er sikker på at jeg kommer til å elske det.
Onsdag, mannen drar på kurs før jeg har stått opp. Nå er det sytten dager til neste gang vi sees igjen.
Vetla og jeg våkner. Vi ser litt på barne-tv, kler på oss og kjører til barnehage. Jeg drar hjem og åpner min kjære maskin. Jeg finner frem skolebøkene, og notater. Jeg er motivert som bare det. Krible, krible.
Og så blir jeg sittende. Sittende. Sittende.
Skjermen er tom, hodet er tomt. Det er bare urokråka i magen som er i live. Krible, krible.
Endelig kan jeg dra for å hente skiene mine. Jeg går selvsagt rolig og fattet inn i butikken. Det tar seg liksom best ut på den måten. Jeg er likevel ikke helt sikker på om at jeg klarer å skjule skuffelsen, da det viser seg at de ikke har rukket å montere bindingen enda. I hvert fall blir jeg lovet at skiene snart skal være ferdige. Jeg kan bare ta meg en liten handlerunde imens jeg venter. Litt under en time senere tripper jeg stolt og fornøyd ut av butikken med mitt nye utstyr. Jeg skal kjøre slalåm, jeg. Ha!
Mormor kommer for å passe Vetla, slik at mor kan dra i skitrekket og realisere enda en av sine drømmer, og ikke minst seg selv.
Skiene blir lagt forsiktig ned i kassen bak scooteren. Vi er så forventningsfulle der vi trakker oss opp mot trekket. Vi ler masse. Litt sånn nervøs latter, til tider nesten hysterisk. Vi er 48 damer på vei til å erobre trekket! Vi er 48 fantastiske damer på vei til å erobre verden!
Åh, for en kveld det blir. For en fantastisk, utrolig følelse det er å svinge nedover bakkene. Man føler seg fri. Alt man tenker på er neste sving. Svisj, svosj. Noen fall hører med. Litt latter. Kramper. Jeg kjører tur etter tur. Jeg vil ikke gi meg. Det er så utrolig deilig å kjenne at jeg ikke er redd for farten. At jeg fortsatt er en smågal guttejente. Til slutt er vi to damer igjen. Vi gir oss ikke før instruktøren omtrent kaster oss ut av trekket. Vi vil mer! Mer! Begge får vi skryt for fremgangen vi har vist i løpet av kvelden. Jeg sluker det til meg. Jeg vil ha mer! Mer!
Så er kvelden over, men ikke gleden. Enda bobler det inni meg. Små blaff av kriblinger. Akkurat sånn som når man er forelsket. Kanskje jeg er forelsket? Skiene mine fikk i hvert fall ikke lov til å stå ute i natt.
Så får vi se om jeg våger meg over i det store trekket neste gang. Barnetrekket kan jo bli litt kjedelig i lengden.
Ah, første skitur…
Det er ganske artigt å skjønne seg på kjøringa etterhvert, og mestringsfølelsen er jo uovertruffen.
Og når du etterhver gir pokker i svinginga, og bare slipper deg utfor, DA blir det gøy da!
Jeg har så forferdelig lyst til å reise i trekket hver dag for å trene. Dessverre så går det ikke, og det ser ut til at det kan bli stille på slalåmfronten frem mot neste sesong. Jeg gleder meg veldig til jeg er så trygg at jeg faktisk virkelig suser!
Jeg debuterte i slalåmbakken for ti år siden. Da var jeg 37, alt for gammel var det noen som sa. Sånt tøys. Jeg er aldri for gammel til noe jeg har lyst til. Så fikk jeg ski i førtiårsgave. Flink blir jeg aldri. Men opplevelsen er akkurat den du beskriver. Det er så vanvittig morsomt – og lekent. Selv man ikke er tøff, så går det fort, man får vind i håret og føler at man mestrer. Og kroppen tåler det. Jeg tror jeg kan kjøre slalåm til jeg blir åtti. Men det blir ikke ofte, bare en helg eller to i året, – på jentetur, – og det er nesten det beste med hele greia. Lykke til videre!
Så morsomt å høre, Hege. Jeg synes forresten det er befriende å kjenne hvor mye mer jeg kaster meg ut i nå, enn jeg gjorde for ti år siden. I fjor sommer dro jeg til Roskilde for første gang. Det var også en super opplevelse.
Jeg har ikke stått slalåm siden jeg knakk ankel i 1989.
Nå fikk jeg nesten lyst til å prøve igjen.
Kanskje vi skal dra på jenteskiferie? Det hadde vært noe.
Jeg hadde brukt slalåmutstyr i 1989. Jeg var 11 år. Jeg mistenker at jeg kanskje må kjøpe nytt utstyr. Noen må leke med meg barnetrekket.
Jeg leker kun i barnetrekket. Jeg passer best der.
Jeg var også på Roskilde for første gang som meget voksen dame, – for tre år siden. Sønnen som da var 16 år ville absolutt av sted, og det var rett og slett en umulighet. Men så fikk jeg den strålende ideen at vi skulle dra hele familien. Det mest utrolige er at sønnen også syntes ideen var aldeles strålende. Vi hadde det helt topp i gjørmehavet. Se bare her:
http://www.f-b.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20040709/FEATURE/40709005&SearchID=732766492020
Så utrolig kult, Hege. Du vet at du gikk fra to av de gruppene jeg helst ville hatt med meg det året? Korn og Slipknot! Ah.
Nå begynte jeg faktisk å lure på om vi kanskje skulle legge familieturen til Danmark i år. Vi tenker bestandig «syden» når vi skal på ferie, men kanskje vi heller skal legge opp til en liten festivalferie med innlagt besøk til ulike opplevelsesparker.
Det hadde nok Vetla likt.
Forresten, vi hadde strålende vær under hele Roskilde! Det var bare supert.
I fjor var det jo strålende vær på Roskilde. Det som var godt med å dra den gangen, var at jeg ble så beroliget. Jeg hadde alltid sagt at sønnen måtte bli atten og myndig før han fikk dra alene, men jeg ombestemte meg. Året etter kjørte vi ham til døren, og jeg var helt trygg på at han hadde det fint. Og du – vi fikk med oss store deler av både Korn og Slipknot, -men det var voldsomt. Å dra på Roskilde med et lite barn tror jeg at kan være en strålende familieferie. Det er så romslig der, god plass, masse aktiviteter og god stemning. Og så kan man jo dra på utflukter til badeland, Roskilde og ikke minst Lejre Forsøgssenter innimellom http://www.lejre-center.dk/ – et drømmested for små barn, – og voksne.
Jeg kunne faktisk ha tenkt meg det. Det er bare det at jeg føler at om vi skal til Danmark, så burde vi ha bil med oss. Nå er det sånn at mannen min er håpløs på å finne frem, og jeg er en sinnatagg i bil.
Enig – med barn bør man ha bil. Det gir så mange muligheter til utflukter litt mer spontant. Men å kjøre til Roskilde gjøre dere nesten i blinde. Det er jo bare straka vegen til København, så til venstre og vips så er dere der.
Så gøy, Muppy! Når jeg er i slalåmbakken, kan alt annet bare ryke og reise. Det er der og da som teller. Det eneste i hele verden. Jeg nevnte det i bloggen min en gang:
«De gjør meg glad og rolig og får meg til å glemme det som er ubetydelig. Det er som å stå på slalåm på godt underlag og under blå himmel.»
Åh, men da drar vi vel til Stryn i sommer, da, turkis? Ja?
[…] 12, 2008 av muppyen I fjor fikk jeg jo den glimrende idéen om at jeg måtte kjøpe meg slalomski, og jeg mener at om man faktisk har kjøpt noe så dyrt, så bør man jo bruke […]