Musikk med mening

Et budskap kombinert med god musikk kan aldri slå feil. Neneh Cherry er en av de jeg har hørt på helt siden 80-tallet. Musikken passer like godt nå som da.

Denne sangen ble skrevet av Cole Porter, og Frank Sinatra gjorde den til en kjempehit på 60-tallet. Neneh Cherry spilte den så inn på nytt i forbindelse med en tribute til Cole Porter sin musikk. Inntektene gikk til bekjempelsen av AIDS.

RED HOT + BLUE

Jeg presenterer: Neneh Cherry med I’ve got you under my skin

Et teddymarsvin til besvær

Vi har lenge snakket om å skaffe dyr til Vetla. Hun er gammel nok til å lære seg ansvaret ved å ha dyr nå, men selvsagt er det jo vi voksne som skal ha hovedansvaret. Er det noe jeg har lært meg, så er det å skaffe informasjon om dyret man har planer om å skaffe seg. Når sant skal sies, så blir jeg kanskje litt vel grundig i min leten etter informasjon.

Ut i fra den informasjonen jeg har skaffet meg, så har jeg funnet ut at et teddymarsvin må være tingen. Teddymarsvin ser nemlig helt nydelige ut, i tillegg til at de har en pels som ikke trenger for mye stell. De skal også ha et gemytt som er veldig fint.

Jaha, da vet jeg hva jeg vil ha. Nå gjenstår det å få tak i et. Det har seg nemlig slik at dyrebutikkene her i distriktet ikke har marsvin i det hele tatt for tiden. Derfor kontaktet jeg min søster i Bergen. Min søte søster trålet dyrebutikkene i storbyen, og fant til slutt en dyrebutikk som faktisk hadde marsvin. Igjennom telefonen fikk jeg stilt de spørsmålene jeg ville ha svar på, og søsteren min kom så langt som å betale for marsvinet, da kommer opplysningen om at marsvinet har rosetter. Det var jo akkurat det jeg ikke skulle ha. Søsteren inn i butikken igjen, leverer fra seg dyret og får pengene igjen. Da først spør butikkdamen hva jeg egentlig mener med at jeg vil ha en teddy. Vel, så mye kan de om sine dyr.

Ok, vi har derfor ekskludert dyrebutikkene og jeg har begynt å ta kontakt med oppdrettere. Det er bare et problem. Det finnes ikke oppdrettere i mils omkrets her i området. Det nærmeste jeg finner er en i Bergen, og han har ikke teddyer. Det er nemlig ikke bare, bare å sende et marsvin her i landet. Spørsmålet er om vi virkelig orker å reise landet rundt bare fordi jeg vil ha et marsvin av typen teddy.

Konklusjonen: Hvorfor skal jeg absolutt skaffe meg så mye informasjon. Det hadde vel vært enklere å kjøpe det marsvinet i den dyrebutikken. Det er jo ikke sånn at jeg skal begynne med avl eller konkurranser eller noe. Det ender vel med at vi ikke får oss marsvin heller.

Eg trudde det var en genser, eg

Mormor (min mamma) har vært på besøk. Vetla sitter i bar overkropp og leker på gulvet. Vi voksne er opptatt med å prate sammen. Så hører vi klagende stønn fra gulvet.

- Åh! Mamma, de henge fast!
- Jammen, det der er jo klistremerke. Det var meininga at du skulle ha dei i boka eg kjøpte.
- Hm, eg trudde det var en genser, eg.

Omtrent sånn såg hun ut når hun sa det:

Ja, det er jo nesten jul og sånt

Og hvert eneste år er julegaveshopping et mareritt. I dag fikk jeg en veldig fin mail, fra en veldig fin dame. I den mailen var det en
link. I den linken var det julegaver. Sånne julegaver som virkelig er julegaver!

Tanketing

Det er mye jeg ikke forstår her i verden

Men en ting har jeg forstått. Vennene mine kjenner meg ikke for fem flate ører. Evt. kan de ikke lese engelsk. Tenk at jeg bare har en fjerde plass i shopping-kategorien! Det er uhørt.

På den andre siden så er det jo fjesboka.

This is where my friends ranked me

Click here to see where yours ranked you
Pos Category win%
1st is more powerful 100%
1st is better at science 100%
2nd would I rather marry 100%
2nd studies harder 100%
4th would i rather take shopping 100%
5th would I rather travel with 100%

Hva kommer først?

Vi har hatt arbeidskrav på skolen. I en del av arbeidskravet skulle vi gi tilbakemelding på oppgaven til en annen gruppe.

- Jeg mente at vi skulle ta det negative først, for så å rose gjengen opp i skyene.

- Oppgaven sa vi skulle ta det positive først.

Om noen spør deg om du vil ha de dårlige eller gode nyhetene først, så sier du?

Jeg ville i hvert fall hørt de dårlige først.

Fem år

I dag er det fem år siden jeg lå på Haukeland Sykehus med en liten baby i magen. Jeg har så mange tanker rundt dagen i dag, dagen i morgen, dagene fremover. Likevel klarer jeg ikke å skrive om alt det jeg skulle ønske jeg kunne skrive om. Om sorgen, tankene, angsten, redselen da jeg ble gravid på nytt. I morgen skal jeg på graven til den lille babyen min. Hun jeg aldri skulle få høre skrike, puste, grine, le. Hun som aldri skulle gi meg sitt første smil. Barnet som gjorde meg til en barnløs mor. Den dag i dag ser jeg henne i drømmene mine, og selv om jeg vet at det er underbevistheten min som fortsatt får henne til å leve, så er det godt å ha henne hos meg. I dag er det fem år siden hun ble erklært død. I morgen er det fem år siden hun ble født. Min førstefødte.

Oktober

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive en gladpost. Det er bare det at oktober aldri er en gladpostmåned for meg. Jeg hater oktober. Den måneden sluker meg hel. Sånn har det vært de siste fem årene nå. Om bare noen dager håper jeg at jeg kan puste ut igjen. Jeg håper at marerittene mine slipper tak. Jeg håper jeg kan overse bagateller igjen. Jeg håper at når jeg ler, så ler jeg fordi jeg faktisk ler. I oktober hadde det vært fint å slippe taket på verden litt. Veldig, veldig fint.

Gruff

Det er litt for mye gruff i hodet mitt for tiden. Kanskje jeg burde begynne å drikke kaffi?

Om jeg kunne pakket deg inn i bomull

Jeg er skjør mamma i dag. Skjør mamma med en syk, liten skatt. En liten skatt som er så febervarm at kinnene ser friske og røde ut når hun sover, men med en gang jeg forsiktig kontakter henne, så ser man slappheten i øynene.

Jeg ligger inntil henne om natten når hun sover. Hører etter om hun puster, og om jeg ikke hører pust, så får jeg ikke panikk, men legger hånden min forsiktig over brystkassen hennes. Kjenner at den beveger seg. Da kjenner jeg at knuten i meg løsner, og jeg puster lettet ut.

En gang i blandt vekker jeg henne, slik at jeg kan måle feberen. Det føles ut som sekundene går sakte forbi mens tallene stiger og stiger. Jeg håper så inderlig at tempraturen skal stoppe på 38 grader, ikke det nei? 39 grader da, vær så snill! Pokker, 40 grader igjen.
Jeg gir henne enda en tablett, kler av henne, legger kald klut på pannen. Gir henne isbiter. Kald saft.

En time senere er det hun som vekker meg. – Mamma, eg e varm.
Jeg måler feberen på henne igjen. Den har bare gått ned 0,2 grader på en time. Stakkars, lille jenta mi.

Jeg sjekker kroppen hennes millimeter for millimeter, og kjenner at hjertet stopper da jeg ser noen lillablårøde prikker på huden hennes. Hendene mine blir ivrige, og jeg tar kluten fra pannen hennes, slik at jeg får gnidd på prikkene. Jeg kan puste lettet ut, det er tusj. Hun lekte med tusj i går ettermiddag. Noterer for meg selv å alltid sjekke sånt før hun legger seg når hun er syk.

- Mamma, det e vått i senga.
Jeg er i koma, eller i hvert fall langt, langt borte. Jovisst er det vått i sengen.
- Åh, vennen, du har bare tisset. Kom, så kan du legge deg på sofaen. Mamma skal fikse dette, ho.
- Eg har ikkje tissa.

Stakkars, hun har tisset, hun som ikke lenger tisser i sengen. Hun skammer seg, og jeg prøver å si at det er greit.

Hun sitter på baderomsgulvet og gråter. Hvordan forklarer man et stolt, stort barn at det er greit. Det er greit at man tisser av og til. Til og med voksne kan tisse av og til.

Og så gråter hun enda litt til, for hun vet at hun skal til doktoren igjen i dag. Og hun vet at doktoren kommer til å stikke henne igjen. I går ble det to stikk.

Jeg løfter henne opp, og jeg skulle ønske jeg kunne pakket henne inn i bomull.