Ferietid er forkjølelsetid

Oisann, det er noen måneder siden sist. Da er det vel sant som de sier. Tiden går fortere jo eldre enn blir. Og eldre blir man jo, stort sett. Hva har skjedd siden mai? Mai og juni var et hardkjør uten like. Eksamenstiden er faktisk så altoppslukende som man skulle tro. Det var bare rart og erfare det. Endelig ble det skolefri, og jeg skulle begynne i sommerjobb. En dag på jobb, og jeg måtte kapitulere. Først trodde jeg det var allergien som hadde tatt meg med storm, men legen kunne konstantere at her var det en bihulebetennelse. Jeg vet fra før at det er en del medikamenter jeg ikke tåler, og dette bør man vel kanskje ikke innrømme når man skal kunne litt om legemiddel, men jeg trodde jeg fikk et legemiddel som jeg tålte. Den gang ei. Etter to tabletter så este jeg ut til det dobbelte. En søndagsmorgen våknet jeg klokken syv. Jeg klarte å komme meg opp av sengen, men stort mer fikk jeg ikke til. Min mor kom til unnsetning, og til legevakten bar det. Prednisolonkuren hjalp den, så jeg fikk da jobbet en dag til før jeg dro på ferie.

Ferien i år var super! Vi var på et sted i Nederland som heter Duinrell. Der koste vi oss store som små, men i og med at jeg ikke hadde fått fullført antibiotikakuren, så gikk jeg og småhanglet meg igjennom ferien. Vel, uansett. Nederland er et fantastisk land. Vi droppet Amsterdam denne gangen, men fikk med oss Den Haag og Harlem. I Den Haag ligger et praktfullt lite sted som heter Scheveningen. Jeg drømmer om å ta min mann med dit på aleneferie, bare han og jeg. Da skal vi ligge på Steigenberger Kurhaus hotel, og så skal vi bare nyte livet og hverandre.

I motsetning til hva man skulle tro, er Nederland faktisk utrolig barnevennlig. Det er opplegg for barn uansett hvor man snur og vender på seg. Det sier seg selv at det mest spennende i storbyene var lekebutikkene, vel, for noen av oss i alle fall.

Nederland er ikke lenger så billig som jeg husker det som, men alkoholprisene er uslåelige. Det er rart når det billigste man har kjøpt under et måltid er øl. I forhold til mote så ligger også Nederland et hakk foran oss. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe meg en sånn dongeribukse med korsettliv, men så fant jeg en Dolce & Gabbana-klokke til samme prisen, dermed klarte jeg ikke å bestemme meg, og enden på visa var at jeg ikke handlet noe. Av og til tror jeg at jeg mangler et kvinnegen eller to.

Nå er jeg atter en gang hjemme, enda mer forkjølet enn det jeg var før jeg dro. Ikke har jeg fått jobbet noe mer heller. Jeg tror egentlig ikke at jeg får sommerjobb der flere ganger, jeg. Mandag skal jeg en ny runde til legen, så vi får tro jeg får noe som hjelper uten å blåse meg opp denne gangen.

Ja, og så skal jeg flytte, men det kan jeg ta i morgen. Kanskje.