En gang i tiden gikk jeg i demonstrasjonstog. Vi demonstrerte for fred. Det var en virkelig flott opplevelse. Vi gikk der hånd i hånd og demonstrerte. Jeg var stolt over å være med på demonstrasjonen fordi den betydde noe.
Fakkeltog; det er noe som setter spor. Da husker man hva det blir demonstrert for/mot. Det gjør et voldsomt inntrykk, i hvert fall på meg.
Kjære demonstranter, jeg er lei meg for at dere tydeligvis har fått selskap av en gjeng med hooligans. De ødelegger så mye for dere, skjønner dere. Jeg glemmer å få med meg poenget med demonstrasjonen, når det hele tiden flimrer bilder av idioter som kaster stein og lignende rundt seg. Jeg beklager, men den ruten som ble knust der borte, den fikk meg ikke akkurat til å sympatisere med saken deres.
Ja, for det er jo det dere vil, ikke sant? Dere vil at vi “sofasittere” skal våkne opp? At vi skal banne litt inni oss. Tenke at; “javisst, det der var en flott sak. Stå på gjengen.”
Steinkasting og spraymaling funker ikke på meg. Poenget deres forsvinner i fakter som man kanskje kan forvente av folk med en intelligens under normalen. Forresten, jeg er medeier i de bilene som ble ramponert. Ikke bokstavelig, men de er betalt med penger som jeg har tjent. Det kalles skattepenger, sånn i tilfelle dere ikke har hørt om det.
*applauderer*